Anmeldelse

Overraskende krimdebut

Ruth Lillegraven lar barnemishandlere dø i sin krimdebut «Alt er mitt».

Ruth Lillegraven

Ruth Lillegraven debuterer som krimforfatter med den psykologiske thrilleren «Alt er mitt».

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Jeg kjenner Ruth Lillegraven best som poet, etter at hun fikk Brageprisen for «Urd» i 2013 og samlingen «Sigd» for to år siden. Det er kanskje fordomsfullt, men jeg ble overrasket da jeg fikk en spenningsbok på pulten, «Alt er mitt». Bokas sjanger-merkelapp, psykologisk thriller, begynner å passe riktig godt etter hvert som sidetallet nærmer seg 200.

Vekslende stemmer

«Alt er mitt» fortelles først og fremst gjennom to vekslende stemmer, nemlig de som tilhører ekteparet Clara og Haavard. Haavard er barnelege og fortellingen innledes en kveld avdelingen hans på Ullevål får inn en fire år gammel gutt med innvandrerbakgrunn – sterkt skadet, bevisstløs og med alle tegn på mishandling. Haavard og kollegene klarer ikke å redde barnet, frustrasjon og sinne preger dem alle, men en av dem i en slik grad at barnets far, han som åpenbart har mishandlet gutten, blir funnet død samme kveld, skutt i sykehusets bønnerom.

Clara er ambisiøs saksbehandler på høyt nivå i Justisdepartementet, hun er byråkraten bak et nytt og kontroversielt lovforslag som skal beskytte de svake, barna. Samme dag som den lille gutten dør, kalles Clara inn til statsråden. Lovforslaget er lagt på is. Det er så vidt hun takler det slaget.

Ikke veldig mye å innvende

Ruth Lillegraven vikler det etter hvert riktig interessante plottet ut på en fin måte i vekslingen mellom de to ektefellene, supplert av Claras far og en kollegas observasjoner, mens stadig mer peker bakover i tid, til tunge hendelser med store konsekvenser for Clara under oppveksten på Vestlandet.

Det er ikke veldig mye å innvende i møtet med denne romanen, men balansen mellom hovedpersonene, Clara og Haavard, holder ikke vann. Mens Clara, med sin vestlandsbakgrunn og tunge barndom, framstår som en helstøpt, mørk og interessant karakter, forblir Haavard i lange stykker en én-dimensjonal og banal figur, sprøytemalt med den sjablongen som er merket «overfladisk vestkantmann». Når det er sagt, også Haavard vinner seg litt i format mot slutten. En slutt og en løsning som er tilfredsstillende nok når alle trådene samles til én.

Passer for deg som:

  • gjerne finner spenningen mellom permer