Oppvekst og liv i et uvanlig miljø

Livet, mens det går forbi og har med seg skjønnhet, gleder, skrekk og sorg, natur som skifter med året. Faktene er få og små. Setningene drar like fullt leseren med seg, temmelig forutsetningsløst.

Ingen vanlig oppvekst

Noen dager i 1994, på Sørlandet, noen mil inn fra kysten. En mann, fortelleren i denne romanen, rydder opp i boet etter sine foreldre og de liv som er levd og avsluttet i det huset foreldrene en gang bygde.

Bilder, dokumenter, brev, klær: alt bringer frem strømmer av minner fra hans eget liv, fra han kom hit som guttunge mot slutten av krigen og huset var nytt. Hans eget liv, og fra korsveier og parallelle stykker han har delt med andre.

Det er ingen vanlig oppvekst han har hatt, skjønt mindre uvanlig den gang enn den ville være nå. Hans foreldre bygde huset, stort og rommelig, før de flyttet fra Østlandet og hit – til farens hjembygd. Fra jobbene sine ved det store sinnssykehuset Dikemark i Asker, til det som skulle bli deres eget fristed for de som ikke klarer seg selv, de åndssvake, gale. Sykepleieren og diakonen tar hjelpetrengende mennesker i forpleining. Mot betaling, vil fortsette arbeidet ved Dikemark og forvalte Kristi kjærlighets ånd. Vi snakker om velmenende mennesker som samler i sitt hus – foruten seg selv og egne barn – fem åndssvake søsken fra Stavanger, en noe forvirret onkel og to sinnslidende menn.

Jordnært

«Over det kinesiske hav» er med andre ord en roman om oppvekst og liv i et uvanlig miljø, rundt uvanlige mennesker med en horisont godt og vel bortenfor seg selv, en roman som like fullt forblir uhyre jordnær – nesten saklig. Ikke engang en skolelærer med buorm i lommene kan endre det inntrykket. Ei heller en ubrytelig toleranse for annerledesheten som vi antar foreldrenes gudstro utgjør grunnlaget for. At dette lykkes, er bokens styrke, men problemene finnes også.

Gaute Heivolls tekst formidler en allmenngyldighet som gjør det til en nødvendighet å fullføre – helst i sammenheng. Så god er Heivoll i omgangen med språk og fortelling. Men; det alminnelige kan også la helheten sitte uforløst igjen. Jeg venter underveis, og i stigende grad, på at historien om de eiegode menneskene skal gnistre til på et eller annet nivå, at den skal reise seg og bli noe mer – noe utover sin egen løpende fortelling. Anslagene finnes også til dette «noe mer», mest ved en tragisk hendelse der et barn dør, men det forblir ved tilløpet.

Slik blir «Over det kinesiske hav», til tross for sine kvaliteter og sin lesverdighet, værende en god bok, men en betydelig roman blir den ikke.

• Les også: Heivoll tar oss med til galehuset