Romanen "1q84" av Haruki Murakami åpner med at en ung, japansk kvinne sitter fast i kø i en taxi på motorveien, mens drosjesjåføren spiller Sinfonietta av den tjekkiske komponisten Leos Jânâcek på en bilstereo av usedvanlig høy kvalitet. I vesken har hun en lang nål som hun noe senere i boken skal stikke inn i nakken på en dresskledt forretningsmann.
Nå lurer du kanskje på hvordan jeg kan drive å gjenfortelle innholdet i en bok som ikke kommer på norsk før neste år? Jo, det seg slik at den foreligger i tysk utgave, og at jeg plukket den med meg, da jeg var i Frankfurt på bokmesse for et par uker siden.
Bør jeg anmelde den tyske utgaven? Alle vi som anmelder bøker og som jobber i dagsaktuelle medier liker å være tidlig ute - vi vil helst ikke være bakpå med en anmeldelse, som det heter.
Det var trolig den ryggmargsrefleksen som slo inn da kritiker i Aftenposten, Morten Haugen, anmeldte Erlend Loes siste Kurt-bok før den var ferdig. Det var kanskje flere enn meg som tenkte at nå, nå har vi, altså anmelderstanden, nådd et foreløpig bunnpunkt. Ikke nok med at vi fossleser og hurtigproduserer anmeldelse av en Tore Rem-biografi eller en Henrik Langeland-roman. Nå anmelder vi jammen meg også før forfatterne har skrevet boken ferdig.
Det er i denne noe begredelige situasjonen at jeg forsøker å tenke gjennom om det kan finnes noen argumenter for å vente litt. Dra i håndbrekket - ja, kanskje til og med være sist, sist ute med en anmeldelse!
Tidlig i høst trykket Dagens Næringsliv en svært rosende anmeldelse av "Freedom" av Jonathan Franzen, lenge før den var kommet på norsk. I dette tilfellet var vel det i og for seg i orden. Noen ihuga fans hadde sikkert skaffet seg originalutgaven, og hvorfor skulle de profesjonelle lesningene komme så mye senere? Samtidig er det ingen tvil om at Dagens Næringsliv satt i gang en samtale før vi andre var kommet på banen. Problemet med dette er at enhver lesning er, eller bør i alle fall være, en invitasjon til en samtale. Og denne samtalen blir vel egentlig bare morsom, hvis det er mange som deltar.
Allerede i 1953 klaget Åke Runnquist, som var redaktør i svenske Bonniers Litterära Magasin, på at for mange aviser skrev for mye om utenlandske bøker for tidlig. Dette tok ut trøkket av den offentlige diskusjonen mente Runnquist, og dessuten solgte oversettelsene alt for dårlig når kritikken var ferdigpratet når bøkene kom.
Iblant åpner det seg noen interessante muligheter når man er bakpå. Da Odd Nordstoga gav ut sin plate "November" i oktober, kom anmeldelsen til Audun Vinger i Dagens Næringsliv noen dager etter at kollegene i tabloidavisene hadde sagt sitt. I sin innsiktsfulle og kloke anmeldelse påpeker Audun Vinger at andre anmeldere har savnet den umiddelbare hitlåten på Nordstogas plate. Vinger spør på sin side om det er noen andre enn plateselskapet til Nordstoga som egentlig synes det gjorde noe. Denne innrefleksjonen av andre anmelderes synspunkt hadde ikke Vinger fått med om han hadde anmeldt noen dager før.
Den samme ettertenksomheten kom til syne, da Tom Egil Hverven anmeldte "Innsirkling 2" av Carl Frode Tiller i Klassekampen sist lørdag. I sin anmeldelse brakte Hverven flere sitater fra anmeldelsene til andre kritikere. Slik sørget han for å bringe inn flere stemmer i sin egen anmeldelse, og det er vel de færreste som mener han svekket sin egen argumentasjon av den grunn?
De siste skal bli de første, het det i en veldig populær bok for et par tusen år siden. Nå tror jeg at jeg skal lese Murakamis siste roman på kammerset i stille fred og ikke si et kløyva ord før den norske oversettelsen foreligger neste år! Eller hva synes du?
