NRK Meny
Normal

– Det er fortsatt et tomrom i meg

I en alder av 85 år debuterer Gitte Haug som forfatter. I erindringsboken Kvinner i krig forteller hun hvordan et farvel med Tyskland etter andre verdenskrig også ble et siste farvel mellom en datter og hennes mor.

Gitte Haug

Gitte Haugs bok er en hyllest til hennes mor, som døde rett etter andre verdenskrig.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

To ganger tidligere hadde Haug prøvd å skrive historien om hva hun og moren opplevde sammen under andre verdenskrig, men klarte aldri å fullføre bokprosjektet. Inntil det gikk opp for henne at hun var over 80 år gammel, hadde barnebarn og oldebarn, og tiden var i ferd med å renne ut.

– Vi måtte gå ned i kjelleren to-tre ganger hver natt

– Jeg kom alene til Norge i 1945, via FNs hjelpe- og gjenoppbyggingsorganisasjon i Berlin, traumatisert og uten å kunne norsk. Jeg begynte å skrive og det var som terapi for meg, selv om jeg ikke var klar over det på den tiden. Så skrev jeg den samme historien da jeg hadde fått kommet til hektene, ti eller 15 år senere, men da syntes jeg ikke at den var så god, forteller 85-åringen til NRKbok.

Nå var tiden endelig moden for den nybakte forfatteren. Boken kommer i disse dager ut på forlaget Oktober, med den nøkterne tittelen Kvinner i krig.

Haugs historie begynner i Øst-Tysland i et lite hus på landet. Der hadde den da 15 år gamle jenta og hennes «mutti», som hun kaller moren, bosatt seg etter at leiligheten deres i Berlin ble bombet. Som følge av bombingen, ble Haugs mor røykforgiftet og de måtte flytte til landsbygda.

– Bombingene i 1943 og -44 var så intense at jeg nesten bare satt ved sengekanten og gråt, og vi måtte ned i kjelleren to-tre ganger hver natt, legger forfatteren til.

Moren var tysk, men hadde blitt norsk statsborger etter at hun giftet seg med Haugs far, en norsk bondesønn som hun møtte mens han jobbet for General Motors i Berlin. Ekteskapet varte kun et par år, og Haug hadde ikke mye kontakt med faren etter det.

I boken forteller hun blant annet om hvordan livet som enebarn i en velstående storbyfamilie ble snudd på hodet da krigen brøt ut, og hvordan dette førte mor og datter tettere sammen.

Etter krigen ble Haug overtalt av moren til å reise til Norge og oppsøke den norske delen av familien.

Trengsel idet toget ruller inn – og stopper – alle vil først inn for å sikre seg sitteplass, enda det ikke er mer enn halvannen time til grensen – vi blir skjøvet frem og holder på å miste kontakten – det er trengsel – og knuffing – og plutselig ligger jeg i armene hennes og så klynger vi oss til hverandre – vi gråter veldig begge to – for med ett står det helt klart for meg at jeg aldri vil se henne mer.

Gitte Haug / Kvinner i krig, s. 101

Fikk skjebnesvangert brev fra Berlin

Familien til forfatter Gitte Haug

«Hun var førtifem år, fremdeles vakker – men veldig tynn. Russerne som kom innom, trodde stadig at vi var søstre», skriver Haug om sin mor i boken. Her er mor og datter avbildet noen år før krigen brøt ut. Haug er den minste jenta og moren hennes er den yngre kvinnen til venstre.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

– Hun ga meg adressen til min far og mine slektninger på Ringerike, og vi tok avskjed med hverandre. Hun hadde sagt at hun skulle komme etter, men det gjorde hun ikke.

Følelsen av at hun aldri ville se moren igjen, viste seg å stemme.

Faren ville, ifølge Haug, ikke vite av henne. Hun ville hjem til mor og sendte brev på brev til henne, men fikk aldri noe svar.

– Jeg kom til Norge i oktober og utpå sommeren året etter, kom det et brev fra mormor i Berlin. På den måten fikk jeg vite at mor hadde vært død i et halvt år. Det var derfor jeg aldri fikk svar på brevene mine; fordi hun var død. Det visste ikke jeg, sier Haug og blir stille.

Forfatteren sier nå at hun skulle ønske hun ikke hadde blitt fortalt at moren begikk selvmord. Det gjorde bruddet mer traumatisk for den da 16 år gamle jenta.

– Det er så mye jeg gjerne ville ha spurt henne om, som jeg ikke hadde fått gjort da jeg var barn. Det er fortsatt et vakuum, et tomrom her.

Senere i livet prøvde Haug å spore opp morens grav i Frankfurt.

– Jeg gikk til Røde Kors i Frankfurt for å lete etter graven hennes. De visste hvor den var, men da jeg kom dit, var hele kirkegården gjort om til park.

«[Vi] torde ikke kle av oss eller vaske oss»

Kvinner i krig, Gitte Haug

Det er viktig for debutant Gitte Haug å dele førstehåndsskildringer fra krigen, siden hennes generasjon snart dør ut.

Haug er enig i at boken først og fremst handler om relasjonen mellom mor og datter. Men den har selvfølgelig også en annen dimensjon: Hennes generasjon, de som opplevde andre verdenskrig på kroppen, dør snart ut – og med dem dør muligheten for å få tak i nye førstehåndsskildringer av krigen.

Erindringsboken omfatter også minner fra møter med soldater, et land i ruiner og viktige øyeblikk, som for eksempel Kong Haakons radiotale fra London etter at Tyskland kapitulerte i mai 1945. Mye handler også om kvinnenes opplevelser under krigens siste tid.

Vi holdt oss inne, våget ikke se til dyrene, torde ikke kle av oss eller vaske oss – og på doen var vi ikke. De samme tre soldatene kom igjen dag etter dag. Særlig den ene var slem, han ga seg til å rykke i mors skjørt – og mor sto med armene i kryss over brystet og så ham inn i øynene – og så ble han usikker og vendte seg mot meg. Jeg hadde strekkbukse, og han slo neven mot skrittet og jeg begynte å gråte og holdt en stol foran meg til vern – da rev han stolen vekk og slo meg over øret slik at jeg tumlet under bordet.

Gitte Haug / Kvinner i krig, s. 13

Forfatteren beskriver seg selv som en veldig uskyldig femtenåring, som «visste mye om biologi og astronomi», men ikke om hva «en mann kunne gjøre mot en pike». Dette endret seg i takt med krigens utvikling.

– Jeg var et barn, vi var så uskyldige den gangen. 15-åringer lekte med dukker. Allikevel visste jeg rent teoretisk at dette var en veldig alvorlig situasjon, at vi kjempet for livet. Det skjønte jeg jo, sier Haug.

– Terapi med stor T

Etter krigen bosatte Haug seg i Norge. Hun giftet og skilte seg, fikk en datter og to sønner. Hun tok sykepleierutdanning og kjøpte leilighet. Hun sier at hun ikke tenkte så mye på krigen og moren i løpet av de årene.

– Jeg fikk aldri noen terapi, selv etter at jeg kom til Norge alene i 1945, 16 år gammel og veldig barnslig. Støttekontakt fantes ikke den gangen. Vi kom hit i lastebiler, til Gamle Logen, og der sto det flatsenger over hele gulvet. De ringte faren min, men det var ikke tale om. Han hadde giftet seg på nytt og hadde to barn, og ville ikke ta vare på meg.

Familien Haugs gård var forpaktet til et par som tok seg av 16-åringen.

– De tok meg med i fjøset, lærte meg å melke, kjøre hestene, kjøre traktor. Det var redningen min. Dét var terapi med stor T, sier forfatteren.

– Hvor mye stoler du på din egen hukommelse?

– Jeg husker ikke alt, som navn på skolevenninner eller naboer. Det er bare de store, dramatiske hendelsene som har festet seg. Jeg har bare tatt med det jeg husker godt i boken. Dette er bare ting jeg har opplevd, sier Haug.

Og idet intervjuet nærmer seg slutten, røper hun at hun, til tross for sin alder, ikke har tenkt å gi seg som forfatter etter debuten. 85-åringen har nemlig allerede en ny bok som ligger klar.

– Jeg har snakket med forlaget, men vi må gjøre oss ferdige med denne boken først.

Om Haug noensinne kommer til å se sin «vanskelige andrebok» mellom to permer, er fortsatt uvisst.