– I ettertid har det vært vanlig i Norge å anta at ingen var i stand til å forstå hva som ville bli skjebnen til de jødene som vi sendte ut av landet, sier forfatter Marte Michelet.
I boken forteller hun om frontkjempere, statspolitiet og de nazistiske byråkratene som gjorde den norske jødeutryddelsen under andre verdenskrig mulig. Selv om vi har fått mange skildringer av enkeltskjebner opp gjennom årene, manglet en helhetlig framstilling av hva som skjedde med jødene, mener hun.
– Det er dette jeg prøver å bøte på. En slik bok har manglet, sier Michelet.
– Visste hva som skjedde
Marte Michelet sparker i gang boken med en hendelse på toget på Østfoldbanen sensommeren 1942. En grenselos som skal følge noen jøder over til Sverige, blir skutt og drept. Da starter en klappjakt på de som har hoppet av toget. Denne hendelsen utløser aksjonen mot jødene i Norge, skriver hun.
– Dette eskalerer og skaper en hevnlyst i det norske okkupasjonsregimet. Nå er tiden kommet for å fjerne jødene fra Norge. Man skaffer oversikt over absolutt alle jøder i Norge, basert på det som allerede er registrert.
I det norske statspolitiet fantes det veldig mange som var fullt klar over hva som allerede skjedde på Østfronten. Mange norske frontkjempere var med og så denne opptakten til Holocaust, før de kom tilbake til Norge, påpeker Michelet.
- Les også:
– Historien har blitt vridd
– Det har dessverre ført til at norsk okkupasjonshistorie har blitt ganske vridd. Det viktige er at vi tar tak i det og erkjenner hva det var som gjorde Holocaust mulig.
– Nordmenn så en annen vei når jøder ble arrestert, alle steder i dette landet, enten det var den eneste jødiske familien i Årdal i Sogn og Fjordane eller når alle de jødiske mennene i Trondheim ble marsjert gjennom byen tidlig i oktober i 1942, sier Marte Michelet.
Det var mange vanlige nordmenn som ringte og tipset om jøder. Michelet er egentlig ikke veldig overrasket over at det fantes så mange angivere.
– På en måte er det lett å forstå. Folk var under okkupasjon, og det er massevis av politifolk, hird og gestapomenn i frakk kjørende rundt på motorsykkel på gårdsveiene i Østfold. Slikt er nok veldig skremmende. Det var ikke en stemning som gjorde det lett for noen som ville ønske å skjule en jøde.
Selv så nært de befant seg til friheten, rett over svenskegrensen, var folk opptatt av å angi jøder.
– Det er forstemmende at ingen stiller seg mellom okkupasjonsmyndighetene og jødene, og prøver å skjule dem i en potetkjeller, sier Marte Michelet.
Nektet å ta imot flyktninger
Hun tror veldig få nordmenn er klar over at Norge tok imot færre enn 500 jøder på flukt fra Nazi-Tyskland. Flere hundre tusen mennesker prøvde desperat å komme seg ut etter 1938.
– Ekspedisjonssjefen i justisdepartementet i 1938 skrev en anbefaling om at vi ikke tok imot noen jødiske barn, fordi sjansen er stor for at vi brenner inne med dem. Det er en av de skammeligste setningene i norgeshistorien, som jeg har snublet over i bøker for spesielt interesserte som står lengst bak i bokhyllene.
Hva rystet deg mest under arbeidet med boken?
– Jeg synes det var ganske spesielt å følge oppdagelsessjef Johan Søhr fra Christiania-politiet, altså han som var sjefen for kriminalpolitiet i hovedstaden i mange år. Han hadde allerede i 1917 uttrykt en ganske klar antisemittisk holdning.
De mest høyreautoritære delene av det norske politiet havnet i posisjon under den tyske okkupasjonen. Slik fikk de mange muligheter til å bekjempe det de oppfattet som samfunnsfiendtlige elementer, altså jødene.
- Les også:
Fant glemt sports-helt
I boken dreier historien seg rundt den jødiske familien Braude, som på begynnelsen av 1900-tallet bosetter seg på Grünerløkka i Oslo. Samtidig følger vi Stian Beck jr. som vokser opp til å bli nazist, og senere møter gestapo-offiseren Wilhelm Wagner som hadde ansvar for de norske jødene.
Michelet har basert seg på moderne forskning og har gått gjennom både norsk og tysk arkivmateriale for å skrive boken. Hun oppdaget familien Braude nærmest ved en tilfeldighet, fordi hun fikk høre om en jødisk landslagsbokser.
– Det er mange ting vi glemmer, men idrettshelter går ikke så fort i glemmeboken. Charles Samuel Braude var Norges beste bokser fra 1935-1940, likevel ble han glemt.
Slik nøstet hun opp både hans og resten av familiens historie. Lillebroren Harry ble for eksempel arrestert da han var i ferd med å skape seg en skuespillerkarriere.
– I 1939 spilte han rollen som fangearbeider i filmen «De vergeløse», altså nøyaktig den samme skjebnen som ventet ham i Auschwitz noen år senere.
– Det var viktig for meg å finne en familie som kunne fange alle de viktigste jødiske erfaringene under krigen, nemlig flukt, deportasjon og internering. Jeg ville dessuten vise fram gjerningspersonene både blant tyskerne og nordmennene, sier Michelet om å skrive boken.
- Hør mer om boken her:
- Se Michelet intervjuet i Aktuelt her: