Da «Sone Z» kom ut i slutten av 2014, fikk forfatteren positive tilbakemeldinger på det korte formatet.
– Romanen kjemper om tiden mot sosiale medier og tv-serier. Det er flere som har sagt til meg at de liker korte bøker som de får plass til i livet sitt, sier Vågnes
Han tror det vil komme enda flere kortromaner fremover.
– Flere har også sagt at fragmentet passer dem godt – de korte sekvensene med scener, snarere enn lange, episke kapittel. Dette har fått meg til å lure på om kortromanen kan få en ny plass i norsk samtidslitteratur.
– Ville skjære til beinet
– Det var et stort, styrende prinsipp for meg, det å skjære til beinet denne gangen, sier Vågnes om «Sone Z»
Et forbilde for Vågnes er Cormac McCarthys «The Road», som han mener er en nærmest perfekt roman. McCarthy fikk skryt av kritikere for det knappe og konkrete språket i den dystre framtidsromanen.
Vågnes ville også begrense seg, og skjære helt ned til beinet da han arbeidet med manuset til «Sone Z».
– Dette var en av grunnene til at det ble kort. Jeg ville ikke ha lange, konkrete beskrivelser av teknologi, for eksempel, som en finner i en del sci-fi. Jeg synes det er drepende for en litterær tekst. Det tar bort noe av oppmerksomheten mot det menneskelige, som er viktig i min bok.
Åtte andre korte romaner
Øvvind Vågnes er ikke den eneste som har skrevet en kortroman. Her er åtte andre gode lesetips til bøker du kan lese ferdig på én kveld.
«Alle utlendinger har lukka gardiner» (2015) av Maria Navarro Skaranger.
Antall sider: 112
Dette er en av vinterens store boksnakkiser. Forlagsredaktør Andreas Østby i Pax Forlag sammenlignet den unge debutanten med Alf Prøysen.
– Bak den bildeskapande tittelen «Alle utlendinger har lukka gardiner» skjuler det seg ein rapport om å vere fjortis i drabantbyen Romsås i Oslo, skriver Marta Norheim i sin anmeldelse.
«Undis Brekke» (2014) av Gunnhild Øyehaug
Antall sider: 128
Gunnhild Øyehaugs nyeste roman er sentrert rundt et middagsselskap hvor det fortæres smalahove.
– Dei brå zoomingane og alle laga som ligg der og snakkar med kvarandre gjer romanen til ein fest å lese, skriver Marta Norheim i sin anmeldelse.
«Kveldsvævd» (2014) av Jon Fosse.
Antall sider: 59
Denne romanen er en frittstående oppfølger til «Andvake» og «Olavs Draumar». De tre romanene ble i fjor samlet til en triologi, og Jon Fosse er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2015 for denne.
- Les også: Jon Fosse om nominasjonen.
– I «Kveldsvævd» viser Jon Fosse hvor rotfestet han og alle vi andre er i en folkelig, religiøs forestillingsverden, skriver Knut Hoem.
«Helioskatastrofen» (2013) av Linda Boström Knausgård. Oversatt til norsk i 2014.
Antall sider: 127
En roman som fremstår som en moderne Athene-myte.
– Jeg holder på å skrive nå. Det blir en lysere bok enn «Grand mal», som er beksvart. Det er en kjærlighetshistorie, og handler om relasjonen mellom far og datter, og foregår i Västerbotten, der faren min vokste opp, og i Hellas hvor jeg har vært mye som barn. Det er landskaper som kjennes hverdagslige for meg, sa Linda Boström Knausgård til NRK da hun arbeidet med boken.
«Kom hjem når sorgene har løpt forbi» (2013) av Ylva Ambrosia Wærenskjold.
Antall sider: 85
I denne romanen møter vi et lesbisk par i et destruktivt forhold. Karakterene Heli og Karin er unge og blakke. Samtidig som de prøver å finne sin egen identitet, må de finne ut hvordan de kan dele livet som par.
«Brighton Blues» (2011) av Øystein Wingaard Wolf
Antall sider: 129
Øystein Wingaard Wolf har skrevet et trettitalls bøker siden debuten i 1981, både romaner, noveller, lyrikk og barnebøker.
– «Brighton Blues» er en nydelig, liten roman som inviterer leseren inn til et sted og et liv, skrev Anne Cathrine Straume i sin anmeldelse.
«Roskilde» (2009) av Linn Strømsborg
Antall sider: 140
Strømsborg har vært på festivalen flere år på rad, og skriver i sin debutroman om de beste konsertene, de verste festene og gutten som var der i fjor. Med sine 140 sider er boken den lengste på denne listen, men til gjengjeld er tekstene korte.
NRK anmeldte ikke Strømsborgs debutroman, men hun fikk mye skryt av litteraturkritiker Leif Ekle for «Furuset».
«Forsoningen» (1960) av Fred Uhlman. Oversatt til norsk i 1977.
Antall sider: 95
Det er ikke bare de ferskeste romanene som er korte. Den tysk-engelske forfatteren og maleren Fred Uhlman holdt seg til under 100 sider da han skrev sin eneste roman, «Forsoningen», som først ble gitt ut i 1960.
Romanen handler om vennskapet mellom to gutter før annen verdenskrig, den ene er jøde, den andre tysk aristokrat.
Er du glad i kortromaner? Hvilke vil du anbefale? Si din mening i kommentarfeltet.
