Med en snev av vemod har jeg akseptert at vi er ferdige med Maardam, denne litt diffuse, tåkebefengte byen i et like ubestemmelig europeisk land – et som riktignok har mye til felles med Nederland, men ikke alt. Jeg har godtatt at det ikke kommer mer derfra, mer kunne man heller ikke forlange, etter 10 bøker i løpet av like mange år. Det kan gå tomt på kortere tid enn som så.
Men så viser det seg, femten år etter at han gikk av, at vår gode førstebetjent Van Veeteren, nå antikvarbokhandler, fremdeles bor i denne byen – sammen med sin elskede hustru Ulrike Fremdli. Han skal riktignok snart fylle 75, han ofrer alderdom og død litt mer oppmerksomhet enn før, men er oppegående nok. Han spiller stadig sjakk en gang i måneden med poeten Mahler og går lange turer med Ulrike – vitnepsykologen. Når han ikke sitter i bokhandelen og leser, betjener en og annen kunde.
To helter
Jeg snakker altså om en ny bok, «De venstrehendtes forening», den ellevte i serien om Van Veeteren, men samtidig den sjette i en serie den stilsikre svensken Håkan Nesser har hatt gående siden 2006. En serie der politimannen Gunnar Barbarotti og den nesten helt fiktive byen Kymlinge er henholdsvis førsteprotagonist og åsted for begivenhetene. Med andre og litt enklere ord: Håkan Nesser har ført sine to helter sammen – på det enkleste og mest selvfølgelige vis. Og det er vellykket, riktig vellykket.
Starten på historien om de venstrehendte ligger langt tilbake i tid. Ikke bare det: Saken om de fire-fem unge som startet forening i 1958, i Maardams mindre nabo Oosterby, er også den eneste saken der førstebetjent Van Veeteren gikk fem på, slurvet og rotet det til – hvis mytene står til troende. Vår helt har riktignok levd lykkelig uvitende om dette, siden han og kollegene oppklarte mordbrannen i 1991, da et pensjonat brant ned til grunnen og tok med seg fire mennesker. Trodde de oppklarte, helt til noen finner levningene av han de mente var brannstifteren, morderen: ihjelslått, nedgravd. Så hva pokker skjedde egentlig, og hva med den ene, vakre tvillingsøsteren som ikke ble offer for mordbrann? Det er på sett og vis henne som bringer Barbarotti og hans kollega og voksende kjærlighet Eva Backman inn i det hele.
Diffust landskap
Jeg tror det som først fanget min interesse for Håkan Nesser, da jeg leste de to første Van Veeteren-romanene på svensk i 1994, var tekstens stemning, umerkelig skapt, blandet inn i det diffuse landskapet, det som nesten like gjerne kunne kalles et ikke-landskap. Og de sammensatte karakterene, med den særegne, bistert-geniale, Van Veeteren i spissen.
Maardam er litt tydeligere i denne boken, ikke visste jeg at det fantes hotell med ti etasjer der. Men skitt au, når Håkan Nesser er på sitt inspirert beste, er han en forfatter som ikke bare behersker sine plott til perfeksjon, også de svært kompliserte, Nesser skriver med en tilbakelent, nesten munter eleganse som nyansert tegner lesernes bilder av hendelser og mennesker, gjennom klare bilder og fint skrevne dialoger. «De venstrehendtes forening» må være Håkan Nessers fineste arbeid på lenge. Og dessuten spennende – hvis det ikke gikk frem.
Passer for deg som:
- kan like Nesser, Van Veeteren OG Barbarotti – eller en av dem
