Stig Sæterbakken debuterte som 18-åring, med diktsamlingen «Flytende paraplyer», mens han fremdeles var gymnasiast på Lillehammer. «Gjennom natten», den siste romanen han rakk å gi ut, kom i 2011.
Til tross for denne bokas tunge alvor, dens nådeløse tilnærming til sorg og anger som menneskelig reisegods, så den ut til å åpne Sæterbakkens forfatterskap for et stort publikum. Ikke for tidlig.
Stig Sæterbakken var en nysgjerrig intellektuell, med halsstarrig integritet og store kunnskaper – på de forskjelligste områder.
En rask vandring gjennom innholdsfortegnelsene i hans tre essaysamlinger – «Estetisk salighet» (1994), «Det onde øye» (2001) og «Dirty Things» (2010) illustrerer dette: Poe, Ibsen, Strindberg, Faulkner, Joy Division, «(Peter) Handke og serberne – og vi», «Bestialitetens glamorøse historie», «Det obskøne og det melankolske», etikk, Gamlebyen i Oslo, Nikanor Teratologen, Kierkegaard ... Bare disse innholdsfortegnelsene inneholder viktige nøkler til Sæterbakkens forfatterskap. Det samme gjør de tre titlene.
Mitt første møte med Stig Sæterbakkens forfatterskap kom først i 1997, med den foruroligende og helt usedvanlig rå romanen «Siamesisk». Jeg tviler på om det er mulig å sette større spørsmålstegn ved honnørbegrep som «det livslange ekteskapet» enn denne teksten gjør.
Og som det oftest er for en leser av Sæterbakkens nådeløse tekster; man tenker at akkurat så hatefullt og hevngjerrig kan et forhold mellom to mennesker bli.
Siamesisk var den første av tre bøker som blir kalt S-romanene. Det var altså «Siamesisk» (1997), det var «Selvbeherskelse» fra -98, mens «Sauermugg» kom i 1999.
Forfatterens fascinasjon for og innstendige boring i det stygge, det som byr oss i mot og mørket i tilværelsen er svært tydelig i disse bøkene. Jeg har det fremdeles slik med «Sauermugg» at tittelen – nevnt eller lest – kaller frem et bilde i hodet av en fjellhall, der kloakken renner stinkende forbi steinvegger dekket av mugg, sopp.
Stig Sæterbakken fikk i 2007 både Kritikerprisen og Bokklubbenes Oversetterpris for oversettelsen av den svenske forfatteren Nikanor Teratologens «Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen». Prosjektet er i seg selv nesten umulig. Teratologens språklige villskap, hans innforlivede og ekstreme banning og de uendelige invektivene – alt på et svært dialektspesielt svensk – er tilsynelatende uoversettelig. Sæterbakken gjorde det like fullt – med bravur.
I den seneste essaysamlingen, «Dirty Things», skriver han i essayet «Etisk rensing» om Nikanor Teratologen: «Basisen for Teratologens forfatterskap er en storslått syntese av klassisk dannelse og supervulgær råskap (...)» Sæterbakkens egen råskap og hans nådeløshet i jakten på mørket i oss unndrar seg det riktignok det vulgære, men råskapen og dannelsen er gjenkjennelig også hos ham.
Stig Sæterbakken var kunstnerisk leder for Litteraturfestivalen på Lillehammer fra 2006 til høsten 2008. Avgjørelsen om å invitere holocaustfornekter David Irving til festivalen i 2009 ble møtt med en storm av kritikk – neppe den vakreste forestillingen i norsk kulturhistorie. Sæterbakken valgte å gå av.
Etterpå spurte Aftenposten ham om det ikke lå et svermeri for provokasjoner og en iver etter å sjokkere bak Irving-invitasjonen. Sæterbakken svarte: – Nei. Alt som er vanskelig, interesserer meg.
Stig Sæterbakken døde natt til 25. januar 2012. Han ble 46 år gammel.
Den stemmen skal vi komme til å savne.
Skriv en siste hilsen til Stig Sæterbakken her.
LES OGSÅ:
VIDEO: Se Stig Sæterbakken snakke om kjærlighet som litterært tema og anbefale litteratur i Tore Renbergs program «Leseforeningen». Først sendt 20. februar 1998.
