Anmeldelse

Nedstrippet Dostojevskij

I «Straff» forteller den tyske forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach forbrytelsens bakomfilmer med få ord. Han lykkes best når livet selv står på tiltalebenken.

Ferdinand von Schirach

Ferdinand von Schirach tar mål av seg å bringe oss tett på båden jussens og menneskets innerste vesen - med noe varierende resultat denne gangen.

Foto: Michael Mann

Sentralt i «Straff», som i tidligere bøker, står rettssaken, men også her er den er bare toppen av isfjellet. Før vi kommer dit har både offer og gjerningsmann hatt en barndom, et ekteskap, og kanskje også en skilsmisse. En mann i førtiårene lever i ensomhet med komplekser over at han er så kortvokst, inntil han en dag kommer over et stort lager med kokain. En annen kjøper barndomsparadiset fullt av minner om bestefaren, men henter jaktgeværet ut av skapet når han blir omringet av bråkete naboer. En kvinne opplever at ektemannen forandrer seg til det ugjenkjennelige, etter at hun har født deres første barn.

Baksiden av Berlin

Utgangspunktet kan altså være trivielt, og menneskene skremmende vanlige. Felles for dem alle er at de på et eller annet tidspunkt havner i domstolen i Berlin, hvor forfatteren også har virket som forsvarsadvokat i mange år. Von Schirachs bøker er også alltid miniportretter av Berlin. I hans versjon av den tyske hovedstaden treffer vi sjelden på hipstere og småbarnsforeldre i kreative yrker, som jo heller sjelden havner i klammeri med politi og rettsvesen. Isteden møter vi de ensomme og de sjalusidrevne, de skadeskutte og mishandlete.

Belærende lærestykker 

Kanskje er det urimelig å snakke om begrensninger i forfatterskapet til den tyske forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach, for begrensningen i omfang har jo vært hans varemerke siden han debuterte 45 år gammel med «Forbrytelser» i 2011.

Denne tredje samlingen med fortellinger, som ifølge forfatteren er å forstå som avslutningen på en trilogi, er mer ujevn en de foregående. Noen av historiene stopper litt plutselig opp, og jeg blir sittende å lure på hva jeg egentlig sitter igjen med. Noen ganger er det som om forfatteren skriver lærestykker i god tysk tradisjon med mål om å oppdra oss alle i jussens innerste vesen. Da kan han bli litt spissfindig, og belærende. Iblant legger han seg også litt for tett opp mot kriminalsjangeren med løsningsforslag, som blir i overkant fiffige.

Livet selv på tiltalebenken

Best er von Schirach når han i likhet med sin atskillig mer ordrike kollega Dostojevskij åpner opp for innsikter om forbrytelser, straff og skyld som går langt utover straffeutmålingen i rettsalen. Da er det som om det er livet selv som står på tiltalebenken, et liv som ingen av oss kommer skade- og skyldfrie ut av når vi står foran vår skaper eller hvem det nå er, på dommens dag.

Passer for deg som:

  • Tåler nattsidene av både menneskesinnet og Berlin.