Om Tove Nilsens nye roman bør betraktes som en fjerde bok i den serien som startet med ”Skyskraperengler” i 1982, eller som et slags vedheng er ikke viktig, selv om det siste gir mest mening fra et leserståsted. Det skyldes at denne nye boken, ”Ned til himmelen” skiller seg fra de foregående på minst ett viktig område; nemlig fortellerens utgangspunkt og ståsted. Jeg kommer tilbake til det.
Sjanseløs
Den fine oppvekstskildringen fra drabantbyblokka, ”Skyskraperengler”, sto lenge alene. Først i 1996 og -97 kom oppfølgerne ”Skyskrapersommer” og ”G for Georg” og med dem; en tyngde og et større alvor. Det er først og fremst historien om Georg Hagen, Goggen, og den grusomme oppveksten hans som personifiserer dette alvoret. Gutten som bor i samme blokk som bøkenes Tove, med en tyrannisk, voldelig far og en mor som er unnfallende inntil det selvutslettende, har knapt nok en sjanse. Det kan kanskje ses av en leser, men for venninnen, kjæresten og guttens eneste virkelige lys, Tove, er det på ingen måte tydelig. Hun er bare sint; vil kjempe for vennen sin helt til veiene deres begynner å skilles – enda hverken hun eller han vil det.
Svik
I dette utgangspunktet står ”Nede i himmelen” fjellstøtt. Det var neppe mange som ikke kunne tenke seg mer da ”G for Georg” var slutt og Georg hadde stått opp mot faren med kniv og havnet på den famøse Bastøy. Beskrivelsen av sviket; at så mange visste om Goggens kår, men holdt kjeft av misforstått naboskapsånd og velfundert feighet, er blant det beste og mest overbevisende Tove Nilsen har skrevet. Allikevel tror jeg det var klokt å la det være med det, i den grad det er slik.
Fortsettelse også
For; visst er ”Nede i himmelen” også en fortsettelse. Goggen er tilbake fra Bastøy, han hives ut av skolen, (det er for mange ankepunkter mot den gutten, sier rektor). Vi får vite hvordan det går med ham – også til slutt. Leseren opplever samtidig hvordan Tove og Goggen motvillig glir fra hverandre i denne tiden da de er 15-16 og de forbannede realitetene tar over styringen.
Endret perspektiv
Og; her er det ”Nede i himmelen” skiller seg fra de andre bøkene. Der de andre er fortellinger – gode sådanne – om oppvekst, tiden, alt som skjedde og preget barne- og ungdomsliv på Bøler, der har Tove Nilsen valgt et nytt ståsted som kompletterer og utvider perspektivet: Den tydelige, modne fortelleren som i nåtid skriver, ser tilbake og reflekterer for å forstå hvorfor ting ble som de ble. Hun vil forstå hvorfor det ble slik at nettopp Tove og Goggen, som var så nær hverandre, skulle bli deler av ”realitetene”, bli to som fjernet seg fra hverandre slik at de som to linjer i geometrien aldri ville møtes igjen.
Begrunnelse
I dette grepet ligger også begrunnelsen for en fjerde bok om oppveksten på Bøler. En begrunnelse som er absolutt holdbar. ”Nede i himmelen” er blitt en sørgelig og sørgmodig bok: Alt som kunne vært annerledes, hvis bare ikke. I en uke der jeg har lest Paul Auster (”Usynlig”) i den ene enden og Tove Nilsen i den andre er det nesten slående hvor avgjørende tilfeldigheten er hos den ene og realiteten hos den andre.
Det kan med andre ord være mange grunner til å lese ”Nede i himmelen” De fleste er mer enn gode nok.
