NRK Meny
Normal

Svanesangeren

Ikke en gang en overdose gangsterhistorier hindrer Stig Larsson i å ha skrevet den beste selvbiografien i år.

Stig Larsson

«Når du kjenner at det begynner å ta slutt» er en levende tekst, et slags «Words Of Advice For Young People», som den aldrende heroinmisbrukeren William S. Burroughs skrev en gang.

Foto: Ulla Montan / Pelikanen forlag

Karl Ove Knausgård skriver i bind to av «Min Kamp» om hvordan Stig Larssons bok «Natta de mina» traff ham som en knyttneve, og om hvordan de to møtes først på den stilfulle kafèen Sturehof og så senere på den brune kafèen Pelikanen på Södermalm i Stockholm.

Nå foreligger Stig Larssons memoarbok «Når du kjenner at det begynner å ta slutt» på Knausgårds forlag som heter, ja nettopp, Pelikanen.

Larsson har altså inspirert Knausgård, men så voldsomt like i skrivemåte er de ikke. Stig Larsson skriver med èn stemme, ikke som hos Knausgård der andre stadig kommer til orde gjennom dialogene med hovedpersonen.

Zlatan og Miles

Larsson nevner selv selvbiografiene til Miles Davis og Zlatan Ibrahimovic som forbilder. Felles for begge disse to bøkene er at de er muntlige fortellinger ført i pennen av dyktige journalister. Stig Larsson suger til seg av det muntlige preget, men skriver mer som om han sto på en scene foran et bortskjemt publikum, som stadig er troende til å synke ned i mobilene sine.

Boken er skrevet over en toårsperiode fra november 2010 til oktober 2012. Det starter med at han slutter med amfetamin, og deretter får vi dagbokutdrag som hele tiden dokumenterer hvordan han har det på nåtidsplanet.

Attenhundretallsmannen brøler

Samtidig kommer minnene frem. Et langt forfatterliv går mot sin slutt. Han har gjort sine mer eller mindre dyrkjøpte erfaringer. Med fødselsår 1955 tilhører han en mer punkete generasjon, som valgte annerledes enn generasjon Knausgård. Her er det ingen unger i sikte.

Attenhundretallsmannen kan brøle så mye han vil. Damene har kommet og gått i en jevn strøm. Forfatteren selv bor i en ettroms på Lilla Essingen og forflytter seg til puben med det trolske navnet Rosa drömmar når den åpner klokken tre.

Det vakreste i boken er skildringen av oppveksten i norrlandske Västerbotten; dette landskapet som også fostret den andre, mer kjente Stieg Larsson, for ikke å snakke om P.O. Enquist, Sara Lidman og Torgny Lindgren.

Hele tiden tiltaler han altså leseren direkte, og det er et engasjerende, litterært grep. Den tenkte leseren virker ung.

Knut Hoem, litteraturkritiker

Hardt tilkjempet klokskap

Stig Larsson er på sitt beste når han skriver om allmenne, menneskelige tilstander med hardt tilkjempet klokskap. Som når han skriver om hvorfor det er så vanskelig å være glad, eller om hva depresjon er for noe. Minst bra er han skryter av sine gangsterbekjentskaper - som det naturlig nok er mye av, når forfatteren i flere tiår har brukt ulovlige substanser.

Hele tiden tiltaler han altså leseren direkte, og det er et engasjerende, litterært grep. Den tenkte leseren virker ung. Kanskje snakker han til de barna han ikke fikk? Det er en levende tekst, et slags «Words Of Advice For Young People», som den aldrende heroinmisbrukeren William S. Burroughs skrev en gang. Stig Larsson er en litterær virtuos, som er så trygg i håndverket at han mener han kan ha oppfatninger om hva det skulle være. Selv det å danse har Larsson en klar oppfatning om hva er.

Nissetufs etter reinsdyrene

«Dans, det er noe som foregår i førti, femti minutter nå for tiden. Du roer kanskje litt ned på takten. Du, men ikke bare du, alle rundt deg beveger seg ikke som tidligere, da man liksom fulgte takten. Det ser rett og slett dumt ut, tafatt. Nå ligger man èn beat foran takten, slik at det skapes inntrykk både hos de rundt deg og hos deg selv, av at det er musikken som følger deg og ikke du den, som en annen nissetufs etter reinsdyrene.»

Oversetter Erik Krogstad har forøvrig, som sitatet over vitner om, sørget for at «Når du kjenner det begynner å ta slutt» også fungerer i norsk språkdrakt.