– Jeg har en litterær soft spot for boligmegleren, ler Marit Eikemo.
Eikemo er kjent som en av de skarpeste observatørene av vår tids tendenser, og har vært innom Finn.no, sosiale medier og boligmarkedet i tidligere bøker.
Hennes nyeste roman har navn etter lappen boligmeglerne slipper ned i postkassa for å friste oss ut på markedet: «Gratis og uforpliktande verdivurdering.»
- NRKs anmelder Leif Ekle er svært begeistret for boka: «Marit Eikemos nye roman «Gratis og uforplktande verdivurdering» er en litterær prestasjon i et landskap der alt er grønnere på den andre siden.» Les anmeldelsen
Her møter vi Hanne og Andreas, et middelklassepar i førtiårene med to små barn.
Den tidligere koselige leiligheten er blitt for trang, og rotet flyter. Trivselen er borte og løsningen på alt som er galt i livet er en ny bolig. Et hus, med nye rom og nye muligheter som kan forvandle forholdet tilbake til fordums kjærlighet.
– Når Hanne ønsker seg så sterkt vekk fra der de bor, er det egentlig et ønske om å komme seg vekk fra hva forholdet deres har blitt, sier Eikemo.
– Huset blir en metafor på livet.
Det skal godt gjøre å finne en person over 17 og under 70 som ikke vil kjenne seg igjen i denne romanen.
Verdien av et hjem
Når Hanne ved frokosten finner drømmehuset på Finn.no, settes hjulene i sving med alt som hører til: ny verdivurdering av leiligheten, budsjettoversikt, møte med banken, boligstyling, kjøkkentegning på IKEA og visning.
Megleren kommer innom på ny verdivurdering, og hjemmet deres blir nå vurdert som bolig – en mer nådeløs målestokk. Hanne og Andreas blir tvunget til å se på verdiene sine med nye øyne.
– Et hjem er jo der folk bor og lever livene sine. En bolig er det som er til salgs. Disse annonsene er blitt utrolig strigla for tiden. Før kunne man se variasjoner i folks liv. Nå er alt boligstylet, og alle har veldig mye lime på kjøkkendisken. Utrolig hvor mye lime folk spiser, ler Eikemo.
Det er ikke tilfeldig at Eikemo ofte har med en megler i bøkene sine:
– Boligmegleren er en veldig sentral karakterer i de livene vi lever nå, for de dukker opp når mye står på spill. Kontrasten mellom det avgjørende øyeblikket for dem som skal kjøpe og selge hus, og meglerens verdisett og snakkemåte er gjerne litt komisk.
Men Eikemo vil ikke lage noen lettkjøpt karikatur:
– Jeg liker å utstyre meglerne mine med synspunkter som utfordrer oss litt.
Den kvinnelige megleren i romanen hevder at det er vår plikt å renovere, pusse opp og oppdatere hjemmene våre kontinuerlig, for det er jo boligen som er barnas arv.
Selv om det er satt på spissen at meningen med livet er å pusse opp, gir Eikemo megleren litt rett:
– Det er en måte å se oss på i en økonomisk transaksjon fra generasjon til generasjon, som jeg tror mange egentlig lever med uten å tenke på det. Å la huset ditt forfalle til en rønne er ifølge megleren et valg du tar som hun ikke har noe til overs for.
– Boligen er blitt kapitalen du gir videre?
– Ja, og så måles man veldig etter boligen. Alle er engasjert i det. Alle følger med på boligmarkedet, hvor mye husene til naboene går for. Alle er oppdatert på boligmarkedet i dag, for det er der vanlige folk har mulighetene til verdiøkning.
Inspirert av Ibsen
Selv om boligmarkedet var inngangen til å skrive denne romanen, er Ibsens «Et dukkehjem» også en sterk inspirasjon for Marit Eikemo.
Fra vittige og gjenkjennelige boligkjøpssituasjoner i første halvdel, går romanen over i et mørkt modus, når det enorme presset boligjakten medfører åpenbarer store svik fra begge parter:
– Jeg har vært inspirert av Ibsen i alle bøkene mine, men særlig her. Hva ville den tilsvarende problemstilling vært i vår tid, som i «Et dukkehjem»? Jeg har søkt å finne hva ville vært det verste man kunne gjøre mot hverandre i dag, med dagens setting, muligheter, rekvisitter og våre små og store problemstillinger. Det har blitt min mørkeste bok hittil.
Anbefalt videre lesning: