Mye halvgodt til påske

Hva synes vi om årets påskekrim? Hvem er best i år? Spørsmålene kommer like sikkert som påsken selv. Og svaret er nesten alltid like åpenbart; noen få er riktig bra, mesteparten er helt ok, mens lite er direkte dårlig. Og best – hvem er det? James Ellroy – boken hans er åtte gammel, men stiller i en klasse helt for seg selv.

Overflod av det halvgode

Slik er det også i år; jeg har heller ikke denne gangen lest noen direkte dårlige bøker blant alle de 40-50 titlene som veltes ut på markedet før denne påsken.

Det ordinære og nokså gode – det halvgode – er det imidlertid en overflod av; bøker som mer eller mindre er skrevet før, bøker som ligger klint så nær opptil sjablongen at du har hovedtrekkene klare etter noen få sider, bøker med akkurat passe flate og forutsigelige karakterer som gjør det de forventes å gjøre – i en kriminalbok.

Dette er for så vidt ikke noe nytt i påskekrim-sammenheng. Tvert om; det er ikke slik at forlagene satser alt på sine hovedselgere til påske. Ikke de hjemlige storselgerne. Til påske er det mest oversatt.

Unntakene i år er imidlertid uvanlig få. Først og fremst; Pål Gerhard Olsens nye og utmerkede bok om privatetterforsker Aron Ask, ”Bakmennene”. Så er da også Pål Gerhard Olsen en krimforfatter som fortjener et vesentlig større publikum enn det han allerede har.

Les anmeldelsen: Pål Gerhard Olsen: "Bakmennene"

Politiromaner som forsvinner

Et annet særtrekk ved årets påskesesong er de seriene som nå forsvinner – og da snakker vi mest om politiromaner. Skjønt; slutt var det i 2008, det er oversettelsene som kommer nå.

Det gjelder Ian Rankin og vår kjære John Rebus, avgått for aldersgrensen i en alder av 60 (”Rebus´siste spor”). Sånn er det i Skottland, så da så. Åke Edwardson lar Erik Winter og folkene hans i Göteborg få fri (”Den siste vinteren”). Det skjer etter ti bøker; rett inn i tradisjonen etter Sjöwall & Whalöö, 60- og 70-tallsserien ”Roman om ett brott” (10 bøker over like mange år) som delvis oppfant, delvis satte standard for den moderne politiromanen.

Robert Wilson er den klart mest kortfattede av de tre vi nevner her (”Blodets bånd”) – han gir seg etter fire bøker om Sevillas ubestridte politihelt, Javier Falcón. Til NRK sa Wilson for noen uker siden at han sluttet nå, mens vi – og han selv, kanskje? – ennå hadde litt å lure på i forhold til denne politimannen vi mener å kjenne så godt, vår venn, Javier.

Les anmeldelsen: Robert Wilson: "Blodets bånd"

Les anmeldelsen: Åke Edwardson: "Den siste vinteren"

Verdige punktum

Alle disse tre politiromanene fra hver sine hjørner av Europa er glimrende romaner og verdige punktum for hver sin serie. Det er vanskelig å vite hvor mange som har fulgt John Rebus og hans egenrådige fremferd gjennom så vel Edinburghs gater som i skjenkestuene og 60-/70-tallets musikkhistorie.

Undertegnede innrømmer gjerne at savnet allerede er merkbart. Kanskje aller mest på grunn av utviklingen i denne serien. De første bøkene er tydelige lærestykker; de er kortere, mer overflatiske, enklere på alle måter; litterært og språklig klart svakere enn det som kommer senere.

Den tydeligste toppen finner vi i de bøkene som foregår før og under byggingen av det skotske parlamentet i Edinburgh, bøker som også viser hvor vellykket Rankins grep er, med å skrive bøkene i ”sann tid”. I alle fall nesten. De nærmest etterfølgende bøkene betød nok et lite, men merkbart fall i kvaliteten.

Det er derfor ekstra gledelig at de to siste historiene før rabulisten Rebus ble pensjonert for godt, er på høyde med det beste Rankin har gitt oss.

Bøker fra "de andre stedene"

At kriminalhistorier legges til stadig flere ulike steder på kloden er ikke bare interessant, det er svært gledelig. Helt tydelig er det rom for bøker fra ”de andre stedene” – også i det markedet der oversettelser til engelsk skal kjempe om plass og oppmerksomhet.

På norsk kommer det nå i vår kriminalbøker fra Island, Kina, Danmark, Sverige (ikke overraskende), Saudi-Arabia, Øland og Gaza. I tillegg til steder som bondebygda i Nord-England, Bærum og Stord. Det er med andre ord tegn til at en mer eksotisk eller like gjerne; åpen kriminallitteratur vokser frem.

De eksemplene vi har viet mest oppmerksomhet i Bok i P2 har vært Zoë Ferraris ”Rød sand”, ”En grav i Gaza” av Matt Rees og Johan Theorins andre bok fra Øland, det vesle svenske øysamfunnet i Østersjøen; ”Nattefokk”. Dette er tre bøker som på hver sine vis – i tillegg til en spennende historie – gir innblikk i særegne samfunn med utfordringer og bakgrunn vi ellers vet lite om.

Arnldur Indridasons serie om politimannen fra Reykjavik, Erlendur Sveinsson, er et annet eksempel som har fått et nytt tilskudd før påske i år, ”Fjellet”, der Sveinsson graver seg enda lenger ned i det sær-islandske fenomenet forsvinninger.

Les anmeldelsen: Zoë Ferraris: "Rød sand"

Les anmeldelsen: Johan Theorin: "Nattefokk"

Les anmeldelsen: Arnaldur Indridason: "Fjellet"

Rosinen i pøla

Rosinen i denne pølsa er allikevel James Ellroys storslagne roman ”Seks tusen kalde”, opprinnelig fra 2001. Denne boken omfatter ikke mindre enn 767 sider, mange av dem i James Ellroys, totalavkledde telegramstil.

Resten er ikke mindre særegne, med hvert ord gjennomtenkt og plassert med hensikt. Her fortsetter Ellroy sitt prosjekt om amerikansk etterkrigshistorie og de kriminelle i bakgrunnen, de som virkelig trekker i trådene, mafia, fagforeningsbosser, CIA ved J. Edgar Hoover, regelrette bøller, reaksjonære kapitalkrefter og rasister.

Det starter med mordet på Kennedy i 1963 og slutter fem år senere. Da er Martin Luther King og Robert Kennedy også døde. Ellroy er ingen lettlest krimforfatter, men når du først er inne i hans skrudde verden, vil du ikke ut før det er slutt. God påske!

Les anmeldelsen: James Ellroy: "Seks tusen kalde"

Les anmeldelsen: James Lee Burke: "I skyggen av Swan Peak"

Les anmeldelsen: Denisa Mina: "Til siste åndedrag"