NRK Meny
Normal

Murakami som Tarantino

De to første bindene av den lenge annonserte og av mange etterlengtede «1Q84» av Haruki Murakami foreligger nå på norsk. Murakami flørter med krim- og thrillersjangeren, og river leseren med seg, mener Knut Hoem.

Haruki Murakami

1Q84 er, ifølge forlaget, Murakamis mest ambisiøse verk til nå. Nå utgis første og andre bok samlet i ett bind. Tredje bok kommer på norsk i begynnelsen av 2012.

Foto: Michael Cizec / AFP/Scanpix

Tretti år gamle Aomame er en hevnerske i Kill Bill-tradisjonen, men med den forskjell at hun er utstyrt med atskillig mer indre liv enn Uma Thurman var i filmen til Tarantino. I likhet med alle andre personer i Murakamis omfangsrike roman har hun hatt en temmelig defekt barndom, og har nok å hevne. Den thrilleraktige handlingsgangen fører til at jeg liksom glefser romanen i meg.

To planeter

Murakami, 1Q84
Foto: Pax

Hovedpersonene kretser rundt hverandre som to planeter i hver sin bane. Murakami veksler rytmisk mellom de to historiene - et kapittel til Tengo, så et til Aomame, og så et til Tengo igjen. På overflaten er alt veldig Murakamisk.

Den 17 år gamle jenta i fortellingen er nærmest som en fetisj å regne i dette forfatterskapet, men jeg er ikke lei henne ennå. Det overnaturlige, her representert ved de ikke spesielt sympatiske «little people» hører like naturlig inn i Murakami-roman som blødmene gjør det hos Kjartan Fløgstad. Noen av personene og enkelte av situasjonene er veldig Franz Kafka-inspirerte, selv om Murakami rent litterært ikke er på det nivået, men hvem er nå det?

Etter Goethe

Her går det virkelig slag i slag, og skal jeg forsøke å spore opp et tema mellom slagene, så må det være kjærlighet. Kjærligheten til et annet menneske er det eneste som kan få oss til å opprettholde kontakten med det menneskelige i oss selv. Dette ble formidlet til oss av Goethe i hans Faust, og her tar Murakami opp tråden igjen.

Gurimalla

Jeg er sikkert ikke den eneste av Murakamis lesere som leser ham på flere språk. Murakami i oversettelsen til Ika Kaminka er solid gjennomført. Til å begynne med tar hun i bruk en del ord og uttrykk, som jeg ikke ville valgt - som «innmari», «gurimalla», eller «stopp en hal » - eller «alle tiders», for den del. Men etterhvert er det som om språket tilpasser seg trykket fra handlingen og blir mer gjennomsiktig og enkelt.

Så hva er så konklusjonen? Det er fristende å si at dette er Murakami på sitt mest underholdende, men det føles egentlig ikke særlig treffende. Isteden vil jeg sitere den svenske filmkritikeren Fredrik Sahlin, som før helgen sa at det blir ofte spennende når kunstnersjelene gir seg på å lage sjangerfilm - han mente da Lars von Trier og hans nye film «Melancholia». Litt sånn er det med Murakamis nye bok også. Spennende som en thriller - men bare atskillig mer urovekkende.