NRK Meny
Normal

Artig undergang

Atle Berges debutroman begynner med en belæring av vår helt Pål Stordalen i regi av Alvorets sikkerheitstenste, AST: ”Du er mistenkt for å meine at livet er latterleg”. Hva kan det komme av at navnet (eller er det begrepet?), ”Kafka” dukker opp i min hjerne flere ganger under lesingen av denne kortfattede fortellingen? Mens jeg ler godt og lenge og til stadighet?

Atle Berge
Foto: Tove K. Breistein


Pål Stordalen, som altså er Atle Berges protagonist i ”Muntergang” (jeg synes forresten vi bør holde oss til ”helt”, det låter bedre), er født i Spøk og deretter adoptert bort til pålitelige alvorsfolk ute i samfunnet. Hvilket ikke betyr at han er født for moro skyld. Nei; Spøk er en fengselsinstitusjon der AST plasserer folk som de betrakter som håpløse tilfelle. Det vil si; AST har ”funne måtar å korrigere dei fleste uønskte sinnstilstandar på, (…)”. Men; dette morbide perspektivet på livet, denne ironiske bevisstheten om at skyld, skam og prestisje alle blir meningsløse i lys av døden, det har de ikke greid å utrydde. Løsningen er å luke ut, nekte adgang til samfunnet. En aldri så liten konsentrasjonsleir, altså.


Nyord

Atle Berge: Muntergang

Atle Berge: 'Muntergang', Samlaget 2010

Jeg vet ikke om det var Lars Fiskes glimrende omslagstegninger som fristet meg over evne – det fantes andre bøker å lese der og da – eller om det var tittelen ”Muntergang”, et ord jeg har forsøkt å slå opp, foruten å google det – uten resultat. Et nytt ord altså, samtidig som Google trolig er inne på noe når søkemotoren spør om jeg egentlig mener ”untergang”: For; med Pål Stordalen går det bare en vei fra fortellingen starter til han sitter foran AST og skal belæres; nedover. Det går til helvete med det meste, den sosiale omgangen, leiligheten, TVen, økonomien, den veltrente kroppen. Det høres trist og leit ut, men Stordalen tar det ikke bare med fatning; han beholder sitt gode humør.


Vakker heroinist


Pål Stordalen er kokk på et sykehus, han får leilighet, flytter inn og oppdager snart at en annen person også bruker den. Det viser seg å være Katrine, heroinist, lynende intelligent og svært belest. Pen er hun også, misbruket har satt få spor. Hun finansierer forbruket med prostitusjon. Pål er solgt. Katrine må reddes – koste hva det koste vil, og det koster. Pål har, som allerede sagt, ikke så mye i mot disse kostnadene.


Alvor?


Det er lett å bli flakkende i blikket og vag i kantene når man skal forsøke å si noe om hva dette handler om, hva slags alvor, rett og slett, som finnes i en tekst som er så uimotståelig morsom fra ende til annen som denne.
Noe av bokens fortjeneste, utover morskapen, ligger i alle fall i den svake følelsen av uhygge Atle Berge klarer å introdusere med AST og dets etterretningsvirksomhet – inn i et samfunn og en tid som ligner svært på de vi står midt oppi. NOE er det der, noe ullent og litt ekkelt som har med konsensuskrav og korrekte oppfatninger å gjøre. Og dermed; det trengs mennesker der ute som ikke tror på alt de hører og lærer: Bare du steller godt med kroppen din, tennene dine, skaffer deg en fornuftig utdannelse og blir noe som passer til de flotte evnene dine, så vil det gå både deg og landet så godt som det kan gå oss. Eller; fotball/sjakk/film/musikk/historie (sett inn det som passer) er fint, men nå er det vel på tide å finne på noe ordentlig? Eller; det er vel og bra å være kritisk innstilt, men det finnes ting vi ikke tuller med …


Kvikke replikker


Atle Berge skriver tett og konsentrert i en prosa som krever å bli lest, også for sin egen skyld. Resultatet er ofte helt ubetalelige replikkvekslinger og overraskende beskrivelser.
Nevnte jeg forresten Lars Fiskes omslagstegninger? Jeg er riktignok en tegneseriehund, men sjelden har jeg sett omsalg som så eminent fanger opp en roman fra a til å.