Å skrive bøker som på en og samme tid befinner seg i to leire, er i og for seg ikke noe nytt. I dette tilfellet; Kate Summerscales ”Mr. Whichers mistanker eller Mordet i Road Hill House” er på langt på vei en klassisk kriminalroman – klassisk inntil det arkaisk gammelmodige – samtidig som den må leses som en sakprosatekst, en faglitterær fremstilling av et gammelt kriminalmysterium og dets betydning for fremveksten av moderne etterforskningsmetoder.
Dette spennet legger hverken forfatteren eller teksten selv skjul på. Tvert om; det fremheves og understrekes. I innledningen skriver forfatteren følgende; «Denne boken er skrevet med herregårdskriminalromanen som forbilde, den formen som Road Hill-saken ga støtet til. Og bruker en del av detektivfortellingens virkemidler. Men innholdet tar sikte på å være sant».
Vi skulle med andre ord kunne forvente en sakprosatekst; spennende som en kriminalroman. Kriminalgåten som ligger til grunn for fremstillingen er altså like virkelig som den mangler en endelig, tilfredsstillende løsning.
Drap fra Victoriatiden
Det dreier seg om et grotesk drap på en liten gutt i den vesle landsbyen Road Hill den 30. juni, 1860. Dronning Victoria var godt i gang med sin mer enn 63 år lange regentperiode og opplysningstidens fornuft og vitenskapelighet var på vikende front – for så vel Guds tjenere som romantikkens åndelighet.
Samtidig var det knapt 20 år siden politiet i London hadde utnevnt sine første etterforskere med tittelen «detektiv». Jack Whicher, etterforskeren i Road Hill-mysteriet var en av dem. (Den første skjønnlitterære detektiven ble som mange vet, beskrevet et år før denne virkelige, i Edgar Allan Poes «Mordene i Rue Morgue» fra 1841).
I dette samtidsbildet var detektiven, skriver forfatter Kate Summerscale, «et verdslig substitutt for en profet eller en prest. I en verden hvor uvissheten nylig hadde fått overtaket, kunne han tilby vitenskapelighet, overbevisning, fortellinger som kunne skape orden i kaoset».
Enormt etterforskningsmateriale
Road Hill House var altså hjem for en velstående familie og noen av deres tjenere. Samuel Kent, assisterende fabrikkinspektør, var husets herre. Hans annen hustru het Mary. Sammen med dem bodde deres tre barn og Samuels fire barn fra første ekteskap, en barnepike, en kokke og en tjenestejente. Tjenerskapet for øvrig bodde utenfor huset. Offeret for ugjerningen var den lille sønnen Saville Kent, 3 år.
Det er nær umulig å fortelle en historie som denne samtidig som faglige hensyn ivaretas uten å avgi konsesjoner i en eller annen retning: Boken bygger først og fremst på det enorme etterforskningsmaterialet som ble samlet inn, vesentlig og uvesentlig, stort og smått, avhør, obduksjonsrapporter, tekniske funn. I tillegg kommer brev, fotografier, avisartikler og bøker skrevet om saken i ettertid.
Ikke minst den sistnevnte delen av materialet er interessant fra en litteraturhistorisk synsvinkel. Denne saken, det opprivende mordet på en liten gutt i Victoriatidens England vakte enorm oppsikt i samtiden, bidro til å gjøre begrepet «detektiv» til allemannseie og landet hardt på mange av det britiske klassesamfunnets aller ømmeste tær – helt inn i det aller helligste; det private.
Forholdsvis ny sjanger
Kanskje var det nettopp derfor historien om det som skjedde med lille Saville Kent i Road Hill House også fikk så stor betydning for litteraturen i årene som fulgte. Den gotiske, skrekkorienterte fortellingen var for lengst kjent, men kriminalromanen hadde ennå mange formingsår foran seg.
Kate Summerscale nevner spesielt Wilkie Collins sin «The Moonstone» som ifølge Summerscale poeten T.S. Eliot senere omtalte som «den første og beste av alle engelske kriminalromaner».
Få problematiske trekk
Kate Summerscale har som nevnt tatt for seg et stort materiale. Et av bokens få problematiske trekk er derfor en detaljeringsgrad i beskrivelsen av ulike hendelser, i blant helt dagligdagse, som nærmer seg det komiske. Korrekt, helt sikkert, men i alle fall nok.
På den andre siden skjer noe tilsvarende; den faglitterære kvaliteten lider i blant av å bli tilpasset en form som i utgangspunktet er skjønnlitterær – den klare tanken svekkes.
Disse problemene er allikevel underordnet; Kate Summerscales bok om mordet i Road Hill House er et betydelig stykke arbeid; som tidsbilde, som kriminalteknisk historieskriving, til og med som spenningsbok – endog for lesere som undertegnede, som sluttet å lese herregårdsmysterier for nokså lenge siden.
Diskuter Mr. Whichers mistanker...her!
