NRK Meny

Sorg og overgrep i ujevn roman

Susan Abulhawas roman om palestinernes vanskjebne er rystende men ujevn.

Susan Abulhawa
Foto: Aschehoug forlag

Kilde: Bok i P2, 28.5. 2010

Artikkelen er flere år gammel.


Et blekrosa omslag med bildet av en sjaldekket mor med et lite barn på armen, ryggen mot leseren og blikket vendt over en grense de ikke kan nå. Allerede omslaget bærer bud om at dette er en underholdningsroman. Og slik virker bokens første del også, historien om den rike palestinske familien med den store eiendommen full av bugnende oliventrær, brødrene som begge forelsker seg i den samme vakre, utemmede ungjenta, "født av beduinerlyrikk og farger i stedet for kjøtt og blod", som forfatteren skriver. Om det kommende ekteskapet er uhørt og til fortvilelse for noen er det en idyll som beskrives, naturen er grøderik og dyrkes med omhu gjennom generasjoner.

Susan Abulhawa: Morgen i Jenin

Susan Abulhawa: 'Morgen i Jenin'. Oversatt av Ragnhild Eikli. Aschehoug forlag 2010

Foto: Aschehoug forlag

Men forspillet forteller en annen historie. Slik starter det:

"Amal ønsket å se soldaten dypere inn i øynene, men munningen på automatvåpenet hans, som var presset mot pannen hennes, tillot det ikke. Men hun sto nær nok til å se at han brukte kontaktlinser. Hun så for seg at soldaten bøyde seg mot speilet for å sette linsene på øynene før han kledde på seg for å drepe. Så rart, tenkte hun, hva man tenker på i rommet mellom liv og død."

Fiktive personer i faktisk ramme

Amal er jeg-forteller gjennom store deler av boken. Historien veksler mellom å bli fortalt av henne og av en utenforstående forteller. Amal er datter av beduinerjenta og den heldigste av brødrene, og blir født først etter at familien er drevet på flukt av israelerne i 1948.

Og fra denne utdrivelsen følger i tur og orden alle de tragiske hendelsene i konflikten mellom Israel og Palestina. Susan Abulhawa har skrevet sin oppdiktede familie inn i en ramme der de historiske fakta er korrekte; hun bruker til og med sitater fra historikere og journalister som Robert Fisk i den konkrete teksten, som kommentarer til de aktuelle trefningene og overgrepene.

Summarisk

Resultatet blir at historien får et dokumentarisk preg. Fortellingen blir virkelig, og den blir viktig. Å se et helt folks lidelse gjennom generasjoner nedfelt i én konkret familie, gjør inntrykk - og dette er en historie så blodig at den nesten ikke er mulig å ta inn over seg for et menneske som aldri har opplevd okkupasjon, krig eller terror. Men som en følge av dette formgrepet blir historien også summarisk og resymmerende. Store og små begivenheter er med, litt umotivert, og de to-tre stedene med beskrivelser av intim kjærlighet føles bare pinlige, utenpåklistert og meningsløse. Det dynges på med så mye dramatikk som vi kjenner fra nyhetsbildet at de enkelte hendelsene - unnskyld uttrykket - slår hverandre i hjel. Og når Amals bror forsvinner som spedbarn under flukten i 1948, og blir oppdratt som israeler for så å bli stående ansikt til ansikt med sin palestinske bror under seksdagers-krigen, da tenker jeg at det blir for mye effektmakeri.

Mot til å elske

Det som virkelig er godt, er beskrivelsen av hva som skjer med et menneske som mister alle sine kjære. Konkretiseringen av hvordan redselen for å miste flere gjør at man ikke tør binde seg, tør vise kjærlighet, og hvordan sorgen og redselen skaper avstand i stedet for nærhet mellom mor og datter - det er fint fremlagt.

"Morgen i Jenin" er oversatt fra engelsk av Ragnhild Eikli. Det er renhårig gjort, og vitner vel om at Susan Abulhawa ikke er verdens største ordkunstner. Samtidig har hun noen refleksjoner over uttrykk og begreper som jeg liker godt. For eksempel ordet opreasjon. Amals elskede er lege, og utfører operasjoner for å redde liv. Israel utfører såkalte fredsbevarende operasjoner i Palestina, som i følge Amal ikke gjør annet enn å ta liv. Et annet sted blir Israels "improviserte historie" i de tidligere palestinske områdene nevnt. "Improvisert historie" er et begrep som setter i gang konkrete tankeprosesser i alle fall hos meg.

Forøvrig: Rent litterært vil jeg nok heller anbefale "Solens port" av Elias Khoury, også det en skjønnlitterær fremstilling av palestinernes skjebne etter opprettelsen av staten Israel i 1948.