Helt på tampen av krigen står Storm Steinset overfor den dødelige trusselen om avsløring. Han er en av motstandsbevegelsens agenter i det nazistiske Statspolitiet, Stapo. Med cyanidampullen klar mellom tennene klarer han seg med nød og neppe, men det koster en motstandsmann livet, en venn av Storm.
To år senere, i 1947, er den samme Storm fremdeles politimann, men ingen kjenner til hans fortid som motstandsmann. Han behandles med forakt av kolleger og overordnede. Ingen vet at han stadig er en del av det hemmelige beredskapsnettverket XU og derfor har taushetsplikt, uansett hva tausheten koster ham personlig. Da begynner en serie drap på Storms tidligere kolleger i Stapo, folk han jobbet tett med. De myrdes med metoder de selv brukte på motstandsfolk i torturkjellerne. Samtidig tyder mye på at de samme Stapo-folkene sto bak tyveriet av 1,2 millioner fra Norges Bank, to dager før tyskernes kapitulasjon. Storm etterforsker begge sakene, sammen med den unge og lovende politimannen Robert Rødberg – lovende, men også manipulerbar, sett fra overordnede makthavere i etterkrigens Norge.
Helstøpte karakterer
«Krigernes fred» er altså en spenningsroman, et krim-mysterium og en thriller. Som sådan er den riktig vellykket, med et sammensatt og utfordrende plott. Menneskene som bærer fortellingen er både helstøpte og tydelige. De har sitt mot og sin vilje, men også menneskelige svakheter med tilhørende feilgrep. Maktens persongalleri er på samme måte treffende og nokså nådeløst fremstilt. Det går an å innvende at forfatteren kunne fått mer ut av de viktige punch-poengene mot slutten, men det forblir underordnet i det store bildet.
Unnfallenhet og historie
Minst like viktig er Lasse Gallefoss' ønske om å nyansere de heltefortellingene, og det nasjonale selvbildet som ble skapt de første årene etter krigen. I et kapittel helt mot slutten av boken er han riktig krass idet han lar Robert Rødberg rusle hjem gjennom Oslos vestkant. Han ser og reflekterer: Hvor mange av de glade menneskene rundt ham satt «stille i sine stuer når jødefamilien i naboleiligheten ble hentet?», hvor mange hadde overtatt en jobb etter en arrestert kollega? «Historiebøkene er folks selektive hukommelse. Et feigt land som erindrer seg modig. En spillebrikke fremstiller seg som seierherre». Harde ord, og det er greit nok, sikkert også på sin plass. For leseren forblir det imidlertid uklart om det virkelig er romanfiguren Rødberg eller forfatteren selv som faller for fristelsen til å snakke med de største bokstavene i en kraftsalve som denne. Rent litterært faller det litt uheldig ut i en bok som ellers har mye å si dagens lesere.
Et grundig etterord gjør rede for Lasse Gallefoss' kilder til inspirasjon og hvem som eventuelt ligner på hvem i virkelighetens og fiksjonens rom. Dokumentarfilmskaperen og journalisten Gallefoss viser et sikkert fortellergrep i krimdebuten.
Passer for deg som:
- fremdeles er interessert i krigen og spenningen
