«Min venn Stieg Larsson» av Kurdo Baksi er den første boken om Stieg Larsson, som er kommet siden forfatteren døde av hjerteinfarkt den 9. november 2004.
Baksi ble kjent med Larsson da de jobbet i hvert sitt antirasistiske tidsskrift midt på 90-tallet. Larssons tidsskrift «Expo» hadde fått økonomiske problemer, og Larsson ringte da Baksi, som drev tidsskriftet «Svarttvitt»t, og spurte om han kunne tenke seg å utgi «Expo».
- Les også:
- Les også:
Politisk engasjement
Det mannlige vennskapet er ofte drevet av et felles prosjekt. For Stieg Larsson var kampen mot nynazismen i Sverige og kampen mot rasismen et arbeid som slukte ham helt. Han sov ikke om natten, spiste dårlig, og røykte med begge hendene. Det er altså ikke overraskende for leseren av Baksis bok at livet hans skulle bli kortere enn gjennomsnittet.
I årene han levde skrev Stieg Larsson flere bøker om høyreekstremisme. Den siste boken han fikk oppleve utgitt hadde tittelen «Sverigedemokratarna från innsidan» - en tittel som samtidig gir en pekepinn for hvorfor både han og Kurdo Baksi levde med konstante trusler fra nynazister. Stig Larsson var en typisk eksempel på et menneske som blir journalist ut fra et politisk engasjement.
Mye kritikk
Baksi mener at Larsson derfor var en god journalist i «Expo», men en dårlig journalist i Tidningarnas Telegrambyrå, hvor han ved noen anledninger ifølge Baksi "intervjuet seg selv" - altså brukte seg selv som kilde i sakene han laget uten å opplyse tydelig om dette. Dette er en av flere påstander i boken som Baksi ikke dokumenterer og forklarer tydelig nok i boken, noe igjen har ført til at boken har fått mye kritikk i svenske medier.
Jo fjernere Baksi beveger seg fra de opplevelsene han har førstehånds kjennskap til, jo svakere blir boken. Skildringene av Stieg Larssons familie og oppvekst blir litt for kortfattet, og de få koblingene Baksi gjør mellom Stieg Larssons liv og de tre kriminalromanene blir litt tilfeldige og spekulasjonspreget.
- Video:
- Les også:
Mellom linjene
Mye blir stående skrevet mellom linjene i Baksis bok, kanskje litt for mye. Samtidig vil den som har lest «Millennieum-trilogien» få dypere innsikt i hvordan Larsson klarte å skape et fiktivt univers rundt et idealistisk tidsskrift på Södermalm i Stockholm, som virker så til de grader troverdig. Også hovedpersonen Mikael Blomquistsn evne til å bry seg om andre virker å ha dype røtter i forfatteren selv. Enhver rasistisk voldshandling eller kvinnemishandling - uansett hudfarge på den som utførte det - fikk Stieg Larsson til å handle - enten i form av en reportasje eller ved at han var med på å forfatte en uttalelse eller arrangere en demonstrasjon.
Disse sidene ved Stieg Larsson får Kurdo Baksi fint fram i sin lille minnebok. Skal vi tro Kurdo Baksi var Stieg Larsson fullstendig uinteressert i penger, rikdom og berømmelse. Det kan jo være en slags trøst for en mann som skulle omsette krimromaner for tre milliarder svenske kroner etter sin død. Leseren kan trøste seg med at Kurdo Baksi mener at vennen var glad for den anerkjennelsen som lå i at romanene ble antatt av det velrennomerte forlaget Norstedts. Kurdo Baksis bok «Min venn Stig Larsson» er ikke uten svakheter, men gir oss et tydelig bilde av den politiske aktivisten og medmennesket Stieg Larsson i de årene de to vennene kjente hverandre og jobbet sammen.
