Mer enn humor og nostalgi

Det var noe for enhver smak da den fjerde utgaven av tegneseriefestivalen Oslo Comics Expo åpnet på Grünerløkka i helgen. På plass var både tegneserieskapere og kommentatorer, som diskuterte sjangerens tilstand og fremtid.

Det kommersielle vs. det kunstneriske

Blant dem var mannen bak tegneseriestripen Fagprat og nå bokaktuelle Flu Hartberg. Han var festivalens «alt-mulig-mann» og fungerte i tillegg som ordstyrer i en paneldebatt om kommersielle og alternative tegneserier.

– Vi som tegner opererer vanligvis både innenfor det kommersielle og det kunstneriske på en eller annen måte. Men hvis man ser hele tegneserie-Norge under ett, får man inntrykk av at det er en splitt mellom hvilke verdier som skal gjelde og som skal være viktigst. Det er mange som synes tegneserier er mer interessante som samleobjekt og nostalgi, og det er andre som søker etter tegneserier de kan få noe mer ut av, sier han.

Flere dokumentariske og historiske prosjekter

Mens mange fortsatt klenger seg fast til gamle klassikere og kommersielle suksesser, har tegneserier for lengst blitt mer enn bare kortfattede humorstriper og superhelter.

Det er en tendens som Kyrre Matias Goksøyr, juryleder for tegneserieprisen Sproing, har sett tydelig tegn til det siste året.

– Vi har sett mange som har jobbet med forholdsvis personlige, lavmælte historier. De fleste som vi har nominert i år har dessuten jobbet i et ganske langt format, med det som ofte blir kalt «tegneserieromaner».

Goksøyr trekker frem flere tegneserieskapere som de siste årene har jobbet med mer dokumentariske og historiske prosjekter.

Ett eksempel er Lene Ask, som forteller om sin reise til Tanzania på oppdrag fra Norad i boken «Da jeg reddet verden». Lars Fiske og Steffen Kverneland ga i fjor ut «Kanon 3», der de forteller historier rundt Edvard Munch og billedkunstneren Kurt Schwitters.

– I tillegg så har vi Øystein Rundes «Soga om Olav Sleggja», et gjennomarbeidet og heftig actionverk med innslag av både sagakultur og nynorsk diktning, og Andrew Pages «Kunsten å knyte en knute», en flott og filosofisk historie om frihet, sier Goksøyr.

Skrev om det norske Holocaust

En annen tegneserieskaper som har gått journalistisk til verks er finsk-svenske Mikael Holmberg. Tidligere i år lanserte han «26. november», et album som handler om norske jøders opplevelser under andre verdenskrig.

– Det tok meg et par å lage denne boken. Det var et slit, men det var spennende også. Det lå i oppdragets natur at dette skulle være autentisk, korrekt og historisk etterrettelig, så jeg måtte sette meg veldig mye inn i temaet Holocaust i Norge, annen verdenskrig, jødenes historie og så videre.

Om forholdet mellom tegninger og tekst sier Holmberg at teksten kom først i dette tilfellet.

– Det er ofte slik at tegningene kommer før eller parallelt med teksten, men her hadde jeg autentiske historier som utgangspunkt. Så jeg valgte å skrive historiene ned og redigere teksten først, for så å begynne å se på hvordan dette kunne dramatiseres og visualiseres.

Noe for alle

Juryleder Goksøyr mener at de som ikke ser på tegneserier som mer enn underholdning for barn, overser en spennende og mangfoldig kunstform.

– De går i så fall glipp av en del gode visuelle inntrykk og veldig mange ekstremt gode tegnere. Men det man mest av alt går glipp av er et medium som virkelig setter leseren i fokus.

Goksøyr mener at de fleste kulturinteresserte mennesker vil finne noe spennende innen tegneseriesjangeren.

– Dersom er mer opptatt av litteratur, vil man kanskje trekkes mer mot teksttunge forfattere, som for eksempel Alan Moore. Men hvis man er mer opptatt av det visuelle, så kan vår egen Bendik Kaltenborn være riktig mann.

Alan Moore er mannen bak tegneseriene som «Watchmen», «V for Vendetta» og «The League of Extraordinary Gentlemen», mens Bendik Kaltenborn er en norsk illustratør og serietegner som vant Sproing-prisen for årets beste norske tegneserieutgivelse med «Serier som vil deg vel».

– Et utskudd i kultur-Norge

Uansett hvilken kunstform man sammenligner tegneserien med, er det et medium som fortsatt ikke har fått sin fortjente plass i det norske kulturlandskapet, mener Flu Hartberg.

– Tegneseriemediet er fortsatt et utskudd i kultur-Norge. Støtteordningene har riktig nok økt sakte, men sikkert. Likevel er det fortsatt ekstreme forskjeller på hvordan tegneserier blir prioritert i forhold til andre uttrykksmåter. Der har vi alle en jobb å gjøre, sier han.