Mellom russetøys og terrortårer

I «Nye hiphop-hoder» viser Øyvind Holen frem den nye, norske hiphopkulturen i all sin fylde.

Øyvind Holen

Forfatteren og journalisten Øyvind Holen er oppvokst i drabantbyen Lindeberg i Oslo

Foto: Eigil Korsager

Forfatterskapet til Øyvind Holen består av to hovedingredienser, som blandes sammen. I «Groruddalen. En reiseskildring» og tegneserieromanene «Drabant» tar han utgangspunkt i erfaringene med å vokse opp i landets største drabantby. Denne heimstaddiktningen kombinerer han med en brennende interesse for hiphop-kulturen, som har sitt kanskje sterkeste feste nettopp i hovedstadens østlige bydeler. Etter å ha tatt for seg gründere som Tommy Tee, Tungtvann og Warlocks i «Hiphop-hoder. Fra Beat street til Bygde-rap» (2004), tar han i «Nye hiphop-hoder» for seg dem som skulle overta tronen på 2010-tallet.

Intet trivselstiltak

På samme vis som den svenske journalisten Fredrik Strage dokumenterte den svenske hiphop-scenen i «Mikrofonkåt» (2001), er Holen med når artistene er ute og spiller på klubber og arenaer. Han hører etter hva artistene sier – også når de spytter ut ubehagelige og nedsettende setninger om homser og jøder. Han reflekterer rundt den ujevne kjønnsbalansen i miljøet, og synliggjør de jentene som forsøker å slå seg opp og fram.

Norske hiphop er, som all god kunst for øvrig, ikke et trivselstiltak vedtatt av Kulturdepartementet. Det som blir sagt er et speil av den tiden og de stemningene vi lever i. Det finnes et soundtrack der ute både for dem som vil gråte over liv som er tapt i meningsløs terror, og for dem som rett og slett bare vil bort, vekk og på fest.

Ikke helt heilnorsk

Oslo-miljøet har riktignok et tyngdepunkt i Groruddalen, men musikken sprer seg også utover i andre deler av byen. Hkeem med foreldre fra Niger og Ghana, norsk-zambiske Admiral P, norsk-tanzanianske Arif og norsk-iranske Kaveh gir stemme til en generasjon som lever i spennet mellom kulturer. Den innsatsen de har gjort for å sette ord på hva det innebærer å ikke være heilnorsk i dette landet kan ikke undervurderes.

Landsdekkende

Innsatsen Øyvind Holen har gjort som kronikør for disse artistene kan egentlig heller ikke undervurderes. Han har, med nesten rørende støtte fra næringslivsavisen han jobber i, dokumentert hvordan hiphopen lever nå over hele landet. Han finner den lille klikken Kvamkollektivet i Molde, som sender sine rytmer nordover til Trondheim i håp om å gjøre inntrykk på rapperen Shitrich. Fra Eidsvoll kommer Stella Mwangi med erfaringer fra reinspikka rasisme som hun omsetter til rim. På Oslos aller beste vestkant sitter Emil the Duke ulastelig antrukket i frakk og forteller at han ikke kaller musikken sin hiphop, men jazzinspirert popmusikk med synther.

Føler at vi har vært her før

«Nye hiphop-hoder» har ambisjoner om å dekke hele scenen, og er derfor blitt en veldig tykk bok, som det er fristende å hoppe litt på kryss og tvers i. Generasjonen rundt Karpe Diem og Lars Vaular med fødselsår 1984 blir pustet i nakken av Unge Ferrari og Cezinando som kombinerer hiphop med R & B. Hvem og hva blir det neste svære? Blir det på norsk eller engelsk? Kommer jentene for fullt? Svar kommer forhåpentlig i Holens neste bok.

Passer for deg som

  • lar deg begeistre av rim, rytmer og norsk samtidshistorie