NRK Meny
Normal

For tydelig om det uutsigelige

Å fortelle om det som ikke kan fortelles om, er ikke lett. Ruth Lillegraven forsøker likevel i sin romandebut "Mellom oss". Det er et fint forsøk, men hemmelighetsfullt blir det ikke.

Ruth Lillegraven portrett

Ruth Lillegraven debuterer som romanforfatter med 'Mellom oss'. Tidligere har hun gitt ut diktsamlingen 'Store stygge dikt' (2005).

Foto: Tiden forlag / Paal Audestad

Ruth Lillegraven debuterte med en diktsamling i 2005. Les anmeldelsen av Store stygge dikt .

Det ligger mye mellom linjene hos Per Petterson og Cormac McCarthy. Likeledes hos kanadiske Alice Munro, som gjennom sine lange noveller avdekker vendepunkt og hemmeligheter som har vært skjult eller fortrengt et helt liv. Også Ruth Lillegraven beskriver mennesker som står nær hverandre, men som har store hemmeligheter for hverandre. Hvordan skal man forløse noe sånt litterært? Hemmelighetene må jo røpes for leseren. Eller må de det?

Flettverk av fortellinger

Ruth Lillegraven: Mellom oss

Ruth Lillegraven: 'Mellom oss', Roman, Tiden forlag 2011.

"Mellom oss" er en roman om et knippe mennesker, alle er tildelt hver sine kapitler. Fortellingen beveger seg frem og tilbake i tid, fra 1940-tallet med motstandsarbeid i Oslo og mirakuløs overlevelse i nazistenes konsentrasjonsleire i Tyskland, via 1970-tallet med EF-kamp og hippietur til Sør-Amerika til 2003 der 30 år gamle Tonje jobber frivillig som prostituert i Oslo for å tjene penger til sitt eget anselige forbruk. Tonje er én av hovedpersonene, det samme er farfaren Jakob, han som overlevde tysk fangenskap, men som kanskje ødelegger både eget og andres liv ved å tie om sine opplevelser.
Sprangene mellom de ulike skikkelsene fungerer fint. Prologen er pirrende, og viser seg å handle om Tonjes far, som forsvant sporløst i Chile før datteren ble født.

Godt håndverk

Ruth Lillegraven skriver godt. Teksten er lettlest, betraktningene av skikkelser og miljø er presise. Hverdagshandlinger og reaksjonsmønstre er sett med et observant blikk, språket er effektivt uten å bli påtrengende på noe vis.

Men om "Mellom oss" er en bok full av hemmeligheter, så blir romanen i seg selv lite hemmelighetsfull. For meg blir konstruksjonen for tydelig, opprullingen av det usagte for tydelig, og dialogen innbyr heller ikke til å tenke videre selv.

Et eksempel:
Arkitekten Max har fått frie hender av grunneieren Osvald til å forme et hotell på en fantastisk utsiktsplass i en norsk fjord. Vi vet at Max er en stor fan av kunstneren Kurt Schwitters. Og vi vet at Osvald er en fyr som er mer opptatt av penger enn av kunst og arkitektur. Max innreder hotellet helt i Schwitters ånd, og til åpningen kjøper han til og med et maleri av Schwitters i gave til Osvald, som han dessuten er forelsket i:

"Osvald studerer biletet.
- Har du laga det sjølv?
Å herregud.
- Eh, nei: Det er eit ekte Kurt Schwitters.
- Han fyren du er så oppteken av? seier Osvald og tek bort handa si. - Tusen takk, Max. Vi skal nok finne ein fin plass til det. Oppe på eitt av romma, kanskje?
Han nikkar, prøver å svelgje unna det rare i halsen."


Og så kommer det:


"Osvald hadde visst ikkje skjøna denne gåva."

Gi mer til fantasien!

Nei, men vi hadde skjønt dette allerede etter det første spørsmålet. Litt for ofte virker det som om forfatteren er redd for at leseren ikke skal få med seg det som fortelles. Dermed blir fortellingen trangere enn den kunne vært. Jeg savner rom og luft for egne refleksjoner, egne konklusjoner.

Forøvrig har jeg sans for Ruth Lillegravens ambisjoner. Hun gjør det ikke lett for seg - men kanskje litt for lett for leseren.