Til tross for bokens beskjedne 100 sider, er Vidar Sundstøls nye roman, «Hullet han krøp ut av» noe av det mer sammensatte jeg har lest på en stund.
Teksten holder seg i et knapt og rendyrket kortprosaformat, en fortelling bygget opp av fragmentariske bruddstykker: de lengste halvannen side, de korteste fem-seks linjer. Alt flyter i en nærværende presens, iblant drømmeaktig, iblant realistisk.
Uten navn
Om den navnløse hovedpersonen får leseren vite svært lite. Han er forfatter, siden debuten i 2005 har han en beskjeden produksjon bak seg – den opptar sju hyllecentimeter. Nå skriver han ikke lenger. Om tiden og livet hans før 2003, da han satt i Alexandria og skrev debutboken, vet vi ingenting. Kanskje bare en antydning om at huset han og familien bor i, har en lengre historie. Slik er det også med kona: Vi vet at de traff hverandre via et nettsted, at hun kommer fra en landsby i et land der det brukes kyrilliske bokstaver.
De har en sønn, gutten har store utfordringer med å takle verden omkring seg, han kan utagere, har vanskelig for å være rolig på skolen, må ha mye hjelp, men liker seg i vannet, behersker det, han kunne stjernebildene da han var tre. Nå svekkes språket hans. Hjelperne vil gjerne ta over.
Ekteparet sliter, også der er hjelperne til stede – uten at dét hjelper forfatteren. Han er i ferd med å glippe taket i seg selv, han blir stående utenfor og se inn, han blir fjern og taus og tenker stadig oftere på tiden da han satt i Alexandria og hadde noe å lete etter i livet. Nå er alt utmattet, angsten kommer i anfall, han går ute om natten, snakker med seg selv. Bare det rutinemessige i livet med gutten er stabilt.
Det som ikke er der
Vi snakker ofte om å lese mellom linjene, å søke det usagte. I «Hullet han krøp ut av» er det like mye snakk om det som befinner seg utenom sidene. Å lese denne romanen er som å legge et puslespill der brikker mangler – vel å merke til leserens utfordring og glede. Det er en beretning om liv der prøvelsene tvinger frem fremmedgjøring og krise.
Sundstøl lykkes med det meste i denne romanen. De mest realistiske tekstbitene kan være nådeløst skarpe, som forfatteren og konas møte med samlivsterapeuten, et maktspill der forfatteren er sjanseløs. Eller de kan være vakre, som når gutten i svømmehallen endelig klarer å nå målet, å svømme til bunns på dypet og sette fingeren i flisene.
Teksten i denne romanen ligger vidåpen for leserens tolkning, det er ett av dens viktigste fortrinn. Jeg har lest slutten en rekke ganger nå og er nokså overbevist om at den kan og bør forstås som et gjennombrudd der forfatteren kan komme ut igjen, bli én og at alt kan bli bra. Men sikker er jeg ikke. Desto bedre.
Det går an å assosiere til så vel Olaug Nilsens «Tung tids tale» og til Lars Amund Vaages «Syngja». Det er i og for seg fint, men samtidig skiller Vidar Sundstøls tilnærming seg helt ut – original og foruroligende som den er.
Passer for deg som
- vil lese menneskeliv
