NRK Meny
Normal

Når den døde betraktes som eiendom

Martina Gaux har skrevet en ungdomsroman om ung sorg.

Martina Gaux - ny

Martina Gaux er aktuell med ungdomsromanen 'Fluen'.

Foto: Privat

Fluen

Martina Gaux måtte bare legge seg flat da romankarakterene dukket opp i hodet hennes og overtok skrivebordet.

– Jeg skulle bare sette meg ned og skrive noen få setninger som skulle gi uttrykk for savn og møte med døden, men så kom Livvi og Villi og hele gjengen i boka, forteller Gaux til NRK.no.

Fortell om debutboken din.
– «Fluen» handler om sorg, ung sorg, om sorgrammer som ikke passer fordi de er de voksnes, at ungdommer ikke betraktes som de «etterlatte nærmeste», selv om de er kjærester, og at den døende betraktes som en eiendom av familie, selv etter døden. Familien bestemmer musikk under seremonien, blomster på graven og når et rom skal tømmes for klær og møbler og etterlatenskaper.

Hva ønsker du å formidle med boken din?
– Sorg er veldig individuell og det går an å leve med den, men bare hvis man virkelig blir kjent med sin egen sorg. Selv om det føles helt hjerteløst og urettferdig så er døden en del av livet. Han bare kommer til slutt. Men hvordan man omgår ham er veldig viktig.

Hvordan fikk du idéen til «Fluen»?
– Det begynte med en artikkel om ungdommer og deres opplevelsen av død og sorg. Samtidig kom boken «Ung sorg», som fortale om flere ungdommer i sorgeprosess. Det som de fleste savnet var blant annet skjønnlitteratur om temaet. Jeg skulle bare sette meg ned og skrive noen få setninger som skulle gi uttrykk for savn og møte med døden, men så kom Livvi og Villi og hele gjengen i boka og overtok skrivebordet mitt. Da var det bare å legge seg flat.

Når tenkte du første gang at du ønsket å bli forfatter?
– Tja, når begynner man å tenke? Før jeg lærte å skrive fortalte jeg hårreisende historier, og da jeg endelig lærte å skrive var det gjort. Harmløse gjenfortellinger på skolen ble til eventyr og røverhistorier, og etter leksene jobbet jeg med store ultimative romaner med så utrolige titler som «Duften av rosa geranier», «Korpset på fotballbanen og den tapte æren» og blekket bare sprøyt. Jeg begynte allerede å øve det rette blikket for magasinene, avisene og TV, bak mors skrivemaskin, en sigarett i munnviken, utent så klart, og et glass eplemost som whiskyerstatning, for det hadde sett i et blad: Sånn er en forfatter.

– Men det var noe som var veldig rart: Det var feil språk. I løpet av livet mitt snakket jeg forskjellige språk med de ga ingen gjenklang av stemmen min, altså forfatterstemmen min. Men så lærte jeg norsk og da var jeg på plass. Født med feil språk, liksom.

– Så tok jeg utdanning ved Norsk barnebokinstitutt som en av de første 14, og før jeg var ferdig utdannet kom min første billedbok for barn. «Fluen» kom to år senere.

Hvordan føltes det da du fikk vite at du ble antatt?
– Da «Fluen» ble antatt ringte jeg til flere venner og ba dem om å lese e-posten jeg fikk fra Gyldendal, spurte hvordan de tolket innholdet og om de snakket sant. Etter tre pålitelige bekreftelser hoppet jeg gjennom leiligheten min og oppførte meg lite skikkelig, uten å gå i detaljer.

Hvem er dine forbilder?
– Jeg har ingen litterære forbilder, i hvert fall ikke i den forstand at jeg ønsker meg å skrive som dem, men å være like likt som dem og like mye lest … som for eksempel Astrid Lindgren, Michael Ende eller Enid Blyton hadde vært fint. Eller hvis jeg var like flink til å skrive som Shaun Tan er til å tegne, var jeg også godt fornøyd.

Fortell om din siste store leseopplevelse.
– Jeg leser utrolig mye, og jeg husker at det til og med var flere bøker som var en opplevelse, men jeg har så dårlig hukommelse for navn og titler. Vent, her kommer jeg på en: men bare på tittelen: «Nattmusikk». Krimen var ganske spennende, men språket! Det var en lekkerbissen!!! Jeg koser meg også med anmeldelser i avisen og matskribenter kan være en opplevelse i helgen …

Mange drømmer om å skrive en bok. Hva er dine tips til forfatterspirer?
– Uff da, her siterer jeg gjerne min gode og kloke veileder Dag Larsen: hvis du ikke absolutt må skrive, la det være!

Hvilken forventninger har du til det å debutere?
– Søte drømmer, søte drømmer … men så håper jeg at det er mange som liker stemmen min, ikke minst forlaget og at de bare venter til jeg kommer med noe nytt.