Martin Svedman drakk mye, forteller han i NRK-programmet Salongen.
– Men de tre siste årene jeg drakk, fikk jeg ikke lenger den deilige rusen.
Alkoholen hadde mistet effekten på kroppen. Han trengte mer og mer for å oppnå det han kaller en god rus.
– Jeg tror det var galskap og livsfarlig. Jeg hadde blackout. Da kunne hva som helst skje.
Han drikker ikke lenger. Men har heller ikke klart å finne sjeleroen. Derfor skriver han.
– Hvis man har funnet «happiness'en» som er nok for seg, trenger man heller ikke å skrive.
Misliker hovedpersonen
I diktsamlingen beskriver han sin egen sinnstilstand mens han drakk. Som tørrlagt alkoholiker var han i årevis etter redd fortiden sin.
Han oppdaget at han likte å skrive og jobbe med språket. Men det første han skrev var om helt andre ting enn det han hadde opplevd.
Han gikk i gang med forfatterstudier i Tromsø. Men da læreren ba klassen om å skrive dikt, fikk han panikk.
– Skal jeg skrive som André Bjerke? tenkte jeg først.
Løsningen ble å skrive som om han var en annen person, altså finne et lyrisk jeg. Slik begynte Svedman å skrive om en hovedperson han ikke liker. Han liker fortsatt ikke hovedpersonen sin, Henrik.
«Når jeg drikker» handler om 11-åringen Henrik som begynner å smugdrikke vodka hjemme. Han liker rusen. Når Henrik blir student, har han allerede drukket hardt i mange år. Foreldrene har fått ham inn på avrusning flere ganger. Han klarer å la være å drikke, men sprekker igjen og igjen.
Selv begynte forfatteren å drikke alkohol da han var 13 år. Etter det var han alltid den som ble fullest på fest.
– Jeg ble mer giret, og ville bare drikke mer, mens andre ble trøtte, sier Svedman.
Han merket tidlig at alkoholen fungerte annerledes på seg enn dem han festet sammen med.
Tenker på familien
Forfatteren er opptatt av å formidle at alkoholikere ikke skjønner at de er alkoholikere.
– Alkoholikeren setter alt ut av spill, hele nettverket. De orker ikke å holde en utstrakt hånd lenger, for det er så intenst, sier Svedman.
Selv om tematikken er mørk, mener forfatteren at humoren er til stede i diktene. I dag tenker han at minnene hans har hatt en nytte.
– Fint, er kanskje feil ord, men det har en verdi, tror jeg.
Han understreker at boken ikke handler om å ta noen.
– Foreldrene mine har lest den, og faren min sa «det er sånn det er å være pårørende», sier Martin Svedman.
Hør hele intervjuet i Salongen med programlederne Ragnhild Laukholm Sandvik og Torkil Risan: