Lun og gjenkjennelig

Klaus Hagerup har klart kunststykket å skape en udødelig litterær figur, nemlig den kortvokste og engstelige Markus Simonsen. Den sjette boken om Markus er både humoristisk og lun, men ikke så hysterisk morsom som Hagerup er på sitt aller beste.

Klaus Hagerup
Foto: NRK

Kilde: Bok i P2, NRK, 18. januar 2011

Vi er ikke få som lyser opp når vi hører at Klaus Hagerup er klar med en ny bok om Markus Simonsen. Han er blitt en litterær yndlingsfigur, Markus, denne beskjedne og engstelige gutten som stadig roter det til for seg med stadig nye forelskelser. Når han nå forelsker seg i to jenter på én gang, skulle det ligge godt til rette for forviklinger i velkjent Hagerup-stil. Og forviklinger blir det, men mest inne i hodet til Markus. Denne gangen får han nemlig et sjakkspill i gave av Sigmund. Markus er verdens dårligste sjakkspiller, men godtar likevel å møte sin rival, den vakre Robert Jensen, til konkurranse. Eller batalje, som Mons og Sigmund kaller det.

Disse kan bli ungdommens favoritt

Språklig vidd

Klaus Hagerup: Markus er konge

'Markus er konge' er en av fem bøker som skal tilbys gratis til alle landets sjette- og sjuendeklassinger under årets leselyst-aksjon.

Ikke rart Markus blir engstelig. Batalje høres både farlig og dramatisk ut. Ordbruken til Klaus Hagerup er suveren; med få bokstaver kan ha karakterisert en scene eller en person. Typetegningene er en annen styrke:
Hvor så du en søtere far enn Mons, som er minst like redd av seg som sin sønn, men som står opp for Markus når det trengs?
Og når så du en mer selvsikker handlingens mann enn Sigmund Bastiansen Vik, Markus' bestevenn, som gjerne organiserer livet for sin litt mindre taleføre kamerat?

" Sigmund smilte ned til ham.
- Jeg er et tårn.
- Tårn?
- Bortsett fra dronningen er tårnene kongens viktigste beskyttere. De skjuler ham når farene truer, dekker ham og ofrer seg når det er nødvendig. Uten sine tårn blir kongen et hjelpeøst offer for fiendens motangrep. Jeg er det ene tårnet ditt, Markus.
- Hvem er det andre?
- Det andre tårnet, sa Sigmund og strøk seg over pannen. - Det andre tårnet er nok Mons Simonsen.
- Pappa, sa Markus forbauset. - Men han er jo ikke her.
Sigmund la hpnden på skulderen hans.
- Nei, han er ikke det. Men likevel er han ved siden av meg din viktigste støtte og beskytter på livets sjakkbrett.
- Min beskytter, sa Markus og prøvde å kvitte seg med en idiotisk følelse av stolthet. - Betyr det at jeg er...at jeg er...
- Ja, sa Sigmund alvorlig. - Du er kongen, Markus."

Å lese selv er fint. Men å høre Klaus Hagerup er ti ganger bedre. Han er den ypperste formidler av sine egne tekster, og klarer å dra entusiasme, engstelse og undring til de store høyder. Lydboken "Markus er konge", med Hagerup selv som oppleser, anbefales.

"Markus og Diana" som radioteater

Å mestre noe

Tittelen "Markus er konge" gir et lite hint om at Markus kanskje ikke er så elendig i sjakk som starten vil ha det til. Markus lærer seg nemlig å spille sjakk. Hagerup tematiserer på en fin måte kunnskap og kunnskapstilegnelse som noe som må komme av kjærlighet og interesse, ikke av tvang. Denne sjette boken om Markus er forøvrig mer ettertenksom enn de foregående. Eksistensielle spørsmål som "Hvem er jeg?" eller "Hva er det viktigste i livet?" presser seg inn mellom ablegøyene, som er morsomme nok, men gjenkjennelige, og de oppleves som litt nedtonet, målt med Hagerups egen målestokk.

Satire


En litt spissere satire kommer også inn denne gangen, over "merkevarebygging", som kan føre galt av sted, eller over foreldre som gjør alt for at gullungen deres skal lykkes. En mer ufordragelig unge enn det fem år gamle sjakktalentet Tom Weber som Markus skal bryne seg mot, er det lenge siden jeg har møtt.
Dessverre er det litt for mange trykkfeil i boken. Forøvrig er "Markus er konge" en lettlest bok med mye dialog, en fin fortelling som leker med språket, og som understreker at det slett ikke er så farlig å være annerledes. Det viktigste er å være seg selv.