NRK Meny

Michelet med overvåkernes øyne

Med overvåkernes dokumenter og Jon Michelets kommentarer kommer leseren overraskende tett på venstreradikalismen på 70-tallet, mener Knut Hoem.

Jon Michelet

I en periode på 1970-tallet ble forfatteren Jon Michelet ulovlig politisk overvåket. I boken «Mappa mi» presenterer han de 82 dokumentene som Overvåkningspolitiets mappe inneholdt.

Foto: Aas, Erlend / SCANPIX

Kilde: Kulturnytt, 14. februar 2010

Artikkelen er flere år gammel.

Jon Michelet innleder, kledelig pompøst, med å fortelle at han skriver denne boken til unge lesere, for at de skal forstå noen hendelser på 70-tallet som i dag kan fortone seg ytterst merkverdige.

La oss da slå fast at det ikke var merkverdig i utgangspunktet at overvåkingstjenesten (POT) fattet interesse for en ung skjeggete mann som, i likhet med mange i den generasjonen, var ualminnelig vennlig innstilt til kommunistiske regimer rundt om i verden, og, i alle fall på papiret, for væpnet revolusjon.

Albanske forfattere

Jon Michelet, "Mappa mi"
Foto: Oktober

Når Jon Michelet reiser til Stockholm for å prate med tjenestemenn på den albanske ambassaden, så er jo det lett å tenke at de ville forsøke å verve ham til en eller annen agentvirksomhet i Norge. Men Michelet var langt unna å ha tilgang til statshemmeligheter da han dro og når han kom hjem hadde han ikke annet i kofferten enn avtaler om å utgi albanske forfattere på Oktober forlag. Overvåkingstjenesten fikk aldri dokumentert noe som helst aktivitet som brøt med straffelovens paragrafer. Allikevel innvilget domstolen stadig nye søknader om såkalt telefonkontroll. Det er overvåkingssjargong for telefonavlytting.

Et badekar i Haparanda

Jon Michelet har en jovial og sympatisk framtoning i kommentarene som ledsager de enkelte overvåkingsdokumentene. Når han skildrer hvordan han 27 og et halvt år gammel ligger i et badekar i Haparanda og funderer over fremtiden etter å ha fått sparken i Tromsø-avisen Nordlys, så er han litterært interessant i tillegg.

Det er da det er lett å tenke at dette ikke er alvor. Alvoret kommer til syne når det står skrevet i dokumentene at det var POT sørget for at en Oktober-bokhandel i Bodø ble anmeldt for ikke å ha handelspapirene i orden. I slike tilfeller minner POT-dokumentene meg om tilsvarende dokumenter fra de østtyske Stasi.

Sikker kilde

Jeg kobler på samme måte, når jeg leser at POT hadde såkalt "sikre kilder" i AKP-miljøet som informerte, og til dels feilinformerte om Michelets bevegelser til enhver tid. En del av de usmakelige, byråkratiske setningene om Michelets privatliv gir også Stasi-assosiasjoner. En viktig forskjell var at Stasi drev med regelrett utpressing og trakassering av sine ofre, i blant også fengsel og tortur - det slapp Michelet. Han fikk heller ikke yrkesforbud og hadde god tilgang til spaltene i Dagbladet.

Rydder i gamle arkiver

På mange måter kan det virke som om de virkelig interessante bøkene om venstresiden på 70-tallet kommer nå. Tidligere bøker har vært preget av et ønske fra forfatterne om å finne ut av hvorfor i all verden blomsten av norsk ungdom ønsket å være med i en parti som ville ha proletariatets diktatur. Dette er et vanskelig spørsmål, for motivene var så mangfoldige. De nye bøkene som kommer nå er mer opptatt av å vise hvordan det var. De aldrende forfatterne rydder i dokumenter i gamle arkiver - om det nå er forlagsarkiver eller overvåkingsmapper. I disse dokumentene taler fortiden mer uformidlet til oss. De gir oss en mer ufiltrert tilgang til en tid som er forbi.