På side 407 skriver Torbjørn Færøvik:
«Også jeg mente å se mye positivt ved Maos eksperiment. I 1974 fikk jeg sjansen til å reise litt rundt i landet, og i min naivitet trodde jeg at de smilende menneskene jeg møtte var representative for et helt folk».
Man skvetter nesten litt når Færøvik plutselig dukker opp i egen bok, for «Maos rike. En lidelseshistorie» er i all hovedsak satt sammen av andre bøker, som korrigerer den unge Færøviks glansbilde ettertrykkelig.
Kannibalisme
I den 35 sider lange litteraturlisten bak i boken, dukker de opp alle de som i de siste årene har sørget for at Maos glorie fra søttitallet har falmet betraktelig. Jung Changs bestselger «Ville svaner» og livlegen Li Zhisuis «Formann Mao. En livleges beretning» er to eksempler som skulle være kjent for mange. Fullt så kjent er ikke Yang Sus «Collective killings in rural China during the cultural revolution», som dokumenterer at ulike rødegardistiske fraksjoner hakket hverandre opp i småbiter og spiste hverandre i Guangxiprovinsen sommeren 1968, eller belgiske Frank Dikötters «Maos great famine. The History of China's Most Devastating Catastrophe, 1958-62», om sultkatastrofen under det såkalt «store spranget» .
Slagord
Mange av de slagordene som norske maoister tok i bruk på søttitallet, som at «revolusjonen ikke er noe teselskap», at man skulle «feie vekk alle skadedyr»,
«gripe dagen» og at «tusen år er for lang tid», fremstår her i sin opprinnelige sammenheng og med de konsekvenser de fikk.
Under det store spranget satt Mao hele nasjonen til å produsere stål isteden for å produsere mat. Under kulturrevolusjonen forsøkte atter andre millioner av fanatiske ungdommer å produsere gummi i tråd med Mao tsetungs lære, mens lærere og andre intellektuelle av den såkalt «stinkende niende kategori» ble myrdet og trakkassert.
Bader i blod
Kort sagt: Vi bader i blod i denne beretningen, inntil kapitteloverskriften "Partiet friskmelder Deng Xiaoping dukker opp, og vi endelig kan se konturene av den blandingen av markedsøkonomi og ettpartistat som preger Kina i dag.
Gir så Færøvik et korrekt bilde av Maos Kina? Burde ikke forføreren, dikteren og strategen Mao fått mer rom? Frigjorde han ikke landet fra årtusener med brutal føydalisme? Hadde han ikke mange interessante analyser av den vestlige imperialismen?
Man kan innvende at Færøvik ikke er så opptatt av å gå i dialog med historikere som skulle ha kommet til en mindre bastant konklusjon enn ham selv, men materialet han presenterer taler sitt eget, mørke språk.
