Strålende barnebokdebut

Hun lykkes på første forsøk, bildebokskaperen Elin Grimstad.

Elin Grimstad

Elin Grimstad er født i 1976 og har utdanning i animasjonsfilm og skriving for barn.

Foto: Detr norske samlaget

Kilde: Kulturhuset, NRK P2 torsdag 24.05.2012

Elin Grimstad debuterer som barnebokforfatter med en sjeldent fin kombinasjon av tradisjon og innovasjon. Hva jeg mener med det? Jo, bildeboken "Månen som ville lyse som ei sol" åpner som et tradisjonelt titteskapsteater, et sånt lite et av tre eller papir fra 1800-tallet, der man kunne slå opp to dører og oppdage at der inne skjulte det seg en hel verden av dukker og figurer, som kunne stilles opp i ulike scener. Forsiden av boken viser nettopp en slik scene. På baksiden, når boken er lukket, er også teatrets dører boltet sammen, dagens forestilling er slutt.

Lag på lag

Elin Grimstad: "Månen som ville lyse som ei sol"

Elin Grimstad: 'Månen som ville lyse som ei sol'. Det norske samlaget 2012

Utklippsteknikken Elin Grimstad bruker, kan trekkes tilbake hit. Det er tydelig at hun faktisk har klippet, møysommelig, figur for figur, og lagt dem oppå hverandre i lag. Denne metoden skaper en helt spesiell romfølelse, det blir som når man med et kamera fokuserer på et motiv i forgrunnen, løfter det frem fra en diffus bakgrunn. Oftest er det månen som er skarp i kantene, det er ham vi følger med øynene. Men også solen får danse i forgrunnen. (Det gjør hun for øvrig alt for ofte, synes månen...).

Månen er fremstilt som en tynn, mørk mann med avlangt ansikt og spiss hake. Solen er en trillende rund og frodig dame, blid og blærete, og hun er fullt klar over at hun holder orden på hele solsystemet.

Fin fortelling

Fortellingen er enkel nok: Månen er blitt lei av solens skryt og vil bevise at også han kan lyse. Han bestemmer seg for å dekke for solen, så han kan stråle alene, i all sin glans. Men hva skjer? Det blir mørke midt på dagen - kulden og nattdyrene kryper frem. Hvordan det går videre? Det skal jeg ikke røpe, men jeg kan jo avsløre at boken har en god moral, en happy ending, og dessuten en ørliten porsjon kunnskap om verdensrommet, solsystemet, om samarbeid og sammenhenger. Språklig er Elin Grimstad tydelig, kortfattet og til og med humoristisk, selv om det er i bildene vi virkelig finner lag på lag og store dybder.

Øyet som ser

Titteskapet var tradisjonen. Så var det innovasjonen. Debutanten Elin Grimstad, som også har erfaring fra animasjonsfilm, bruker den visuelle erfaringen til utsnitt og vinklinger. Hun anvender kameraets blikk til å fortelle en historie. I det ene øyeblikket får vi oversiktsbildet, en hel verden fanget inn i et glimt. I det neste ser vi detaljene, som når vi titter inn gjennom nøkkelhullet på en kappekledd måne, der han legger sin utspekulerte plan. Spenstig - jeg får assosiasjoner både til gammelmodige skyggebilder og til moderne tergneserier - blir det når månen kler seg i svart skurkekappe og maske på vei for å sette solen på plass.

Det er et virkelig mangfold i norske bildebøker for tiden, og viljen til å eksperimentere er stor. Øyvind Torseter (bøkene om Hasse, med Tore Renberg) og flere med ham har benyttet utklippsteknikker, men sjelden har jeg sett det så omfattende som her. Elin Grimstads uttrykk blir forbausende forfriskende.

"Månen som ville lyse som ei sol" er en barnebokdebut det står respekt av.

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)