Hard konkurranse med norske forfattere

– Jeg husker ikke hva som skjedde etterpå, men i løpet av de ukene ble jeg torturert og hadde ingen kontakt med familien min. Jeg fant ut senere at de hadde prøvd å finne meg. Til slutt ble jeg kastet ut på gaten uten å vite hvor jeg var og hvordan jeg skulle komme meg hjem, sier forfatteren, når NRK.no møter henne utenfor en café på Lillehammer.

Hun og åtte andre fribyforfattere er på Norsk Litteraturfestival denne uken for å fortelle hvordan de opplevde å måtte flytte fra sine respektive hjemland for å få skrive det de vil.

– Jeg var redd for mine barn

I Iran hadde Alishahi skrevet tekster for litterære tidsskrifter og gitt ut novellesamlingen Blå og rød, som ble oppfattet som regimekritisk. Hun var dessuten en del av en gruppe forfattere som møttes privat for å snakke om felles problemer, dele ideer og lese tekster høyt for hverandre.

– Mange av disse forfatterne havnet i fengsel eller skrev bøker som ble sensurerte. Jeg kjenner mange som ble drept. Jeg fikk selv trusler og ble ringt opp av folk som sa at jeg ikke måtte fortsette å skrive eller delta på disse forfattermøtene. Og jeg måtte selvfølgelig ikke snakke med internasjonale medier om hvordan jeg og andre opplevde sensuren.

Etter at hun ble løslatt fra fengsel, forteller Alishahi at hun skrev frenetisk om det hun nettopp hadde opplevd, slik at hun ikke skulle glemme det.

– Jeg har fortsatt denne dagboken og jeg leser i den noen ganger. Det var en trist og fryktelig tid for meg, men jeg var mest redd for mine barn. Jeg ville ikke at noe skulle skje dem.

Det var da hun bestemte seg for å forlate Iran. I 2001 kom hun til Norge sammen med tenåringsdatteren og ble Oslos første fribyforfatter. Mannen og sønnen ble igjen i hjemlandet.

– Heldigvis klarte mannen min også etter hvert å komme til Norge som fribyforfatter, men sønnen min måtte vente. Han reiste ut av Iran og dro til Ukraina før han fikk lov til å komme til Norge med hjelp fra norsk P.E.N.

• LES OGSÅ: – Å skrive er verdt alt

– Mer komplisert for fribyforfattere

I 2002, bare ett år etter at hun hadde blitt fribyforfatter i Norge, ga Alishahi ut novellesamlingen Midtveis på norsk, til stor begeistring fra kritikerne. For en anmelder i Aftenposten var boken en av de største skjønnlitterære leseropplevelsene det året, og i VG ble hun omtalt som «en spennende egenartet stemme i vårt hjemlige forfatterkor».

Det skulle likevel ta ti år før hun igjen var bokaktuell her. Det var i fjor som redaktør av antologien Under samme himmel, som inneholder tekster av nåværende og tidligere fribyforfattere i Norge.

I mellomtiden skrev hun en ny roman, men fikk avslag fra alle forlagene hun sendte den til. Begrunnelsen var at norsken hennes ikke var god nok. Forfatteren mener at norske forlag mangler forståelse for situasjonen utenlandske forfattere som bor i Norge, befinner seg i.

– De burde gi forfatterne mer informasjon om hva de kan gjøre for å slippe gjennom nåløyet, sier hun.

Med tiden som fribyforfatter bak seg og uten å lykkes med å finne et forlag som ville gi ut boken hennes, begynte Alishahi å jobbe fulltid i barnehage.

– Jeg hadde ikke tid til å skrive, selv om jeg var ivrig og hadde mange ideer.

Men det er heller ikke mange norske forfattere som klarer å leve av å skrive.

– Ja, men de er i det minste ikke i et annet land med et fremmedspråk. Det er lettere for dem å jobbe litt ved siden av. For oss andre er det mye mer komplisert. Vi må lære språket og vi er i et helt nytt sted hvor alt er forvirrende. Vi vet ikke hvordan ting fungerer. Forfattere trenger mer informasjon når de kommer hit. Vi må konkurrere med norske forfattere og det er vanskelig, sier Alishahi, og understreker at hun kun vil at bøkene hennes skal gis ut dersom et forlag mener at de har litterær verdi.

– Språk en nærmest uoverkommelig hindring

Onsdag deltok Alishahi i en paneldebatt under litteraturfestivalen på Lillehammer om situasjonen for forfulgte forfattere i Norge. Der fikk hun blant annet støtte fra forlegger og styremedlem i Norsk P.E.N., Anders Heger.

– Det som skjer når en forfatter oppnår fribystatus er at vedkommende reddes ut fra en akutt livsfarlig situasjon, men det er lite som er rettet inn mot det som for forfatterne ofte er det mest vesentlige, nemlig å kunne fortsette som forfatter. Og en forfatter er bare en forfatter i den grad at han eller hun publiseres, sa Heger under debatten.

I likhet med Alishahi, mener forleggeren at de språkkravene som stilles for å kunne gi ut bøker gjennom de samme kanalene som norske forfattere, er nærmest uoverkommelige for de fleste fribyforfatterne.

– Det å være forfatter i Norge i dag er vanskelig og sånn skal det være. Det er et trangt og vanskelig nåløye. Man tjener ikke noe på det og man sliter dag og natt. For en eksilert forfatter er dette dobbelt så vanskelig fordi vedkommende har mistet både sitt publikum og det språklige landskapet som man vanligvis beveger seg i.

Nå ser det likevel ut som Alishahi kommer til å finne veien til nye norske lesere. En annen roman fra hennes hånd har nemlig endelig fått grønt lys fra et norsk forlag. Romanen har fått tittelen Smil og det første kapitlet ble publisert i antologien Under samme himmel. Boka er oversatt til norsk av Sheida Sangterash-Velde og Anne Oterholm.

– Jeg skriver om Iran og jeg håper at boken en dag også blir gitt ut der, men jeg vet ikke om det kommer til å skje, forteller forfatteren, som nå også er styremedlem i Norsk P.E.N..