Mange julehefter finner opp seg selv igjen og igjen, og gamle striper om igjen er kjedelig. Men det er lyspunkter.
Flere kjenninger kommer nemlig i nytegnede historier og de aller mest interessante i år finner du blant de helt nye, norskskapte tegneseriene.
Nordmenn elsker julehefter
Nordmenn har et spesielt kjærlighetsforhold til julehefter. Vi er glade i nasjonalromantiske inspirasjoner satt til snølandskap. Juleheftene har tradisjon smurt tykt over seg, og mytiske figurerer fra gammel overtro, eventyr og julesagn er populært seriekrydder.
Figurer og historier som kunne vært fra ei norsk bygd fra før 1950, er populære. Tenk bare på «Stomperud», «Flåklypa», «Vangsgutane» og «Smørbukk».
Noen av dem er da også laget i ei norsk bygd før 1950. Men Norge er ikke jule-Norge uten amerikansk påvirkning, og trauste ukeblad-serier som «Snøfte Smith» og «Knoll og Tott», samt et kjempeoppbud av Disney-figurer.
Verdt å få med seg
«Nils og Blåmann»
Den tradisjonelle norske serien består av historier fra 1920-tallet om foreldreløse Nils og hans eventyr med geitebukken sin. Jeg setter pris på å bla i de gamle, norske seriene. Noen av dem kan virke litt fjerne, både i form og stil, men her er figurene så lette å like og eventyret drivende og gøy. Et artig brev fra fortida, kan du si.
«De truende luene»
Nordmenn er helt tussete etter Donald i jula. Da er det gøy at det er den nye tradisjonen med en norskskapt julehistorie som skiller seg ut. I år sliter Donald med å holde på flere jobber i julestria, og han hives fra den ene servicenæringen til den andre. Alle innbyggerne han serverer eller møter på, havner i transe når de får på seg nye nisseluer. Den nyskrevne historien er laget av Knut Nærum, Tormod Løkling, og tegner Arild Midthun.
«Lunch - Wunderbaum»
Dette er en av de nye, norske avissuksessene etter «Pondus» og «Nemi.» Børge Lunds «Lunch» er frisk i sine beskrivelser av gjennomsnittlig norsk kontorliv. Nå også utenfor kontorlandskapet, for seriens antihelt Kjell skal på juletrejakt i bladets spesialskrevne julehistorie. Resten av bladet fylles av striper du kan ha støtt på før, men er så på kornet at dette er min favoritt blant de moderne seriene. Poeng for at kontorrotta Kjell funker så katastrofe-morsomt også ute i skogen, og ikke kun blant printere, kaffekopper og stereotype kolleger.
«Truls og Trine. Dragehornet»
«Dragehornet» er årets beste norske julehefte. Søskenparet på den lille gården i dalen er tilbake – etter 30 år borte fra hyllene. Nå går ferden fra gårdstunet, via fjøset, inn i Berget det blå og ned i den underjordiske verden, hvor barna møter drager, dverger, nøkken og en maktsyk konge.
«Fiinbeck og Fia»
Her er i vi i trygt, forutsigbart farvann. Blant amerikanske avis-dobbeltstriper i liggende format, som «Knoll & Tott», «Dagobert» og «Pusur», gir dette bladet meg mest. Ikke minst på grunn av et givende forord som presenterer serieskaper George McManus og Fiinbecks samtid.
Jeg blir minnet på den sosiale klatringa til seriens forretsningsmann, og hvordan han hele tida snobber ned ved å snike seg unna kona for å spille og drikke med gutta på gølvet. Ingen kjempeoverraskelser her, men en klassisk, stram kjenning med poenger som sitter.
