Hvor var de skjønnlitterære forfatterne i Tyskland etter krigen? spør Winfried Georg Sebald, den tyske forfatteren som frem til sin død i 2001 nettopp behandlet temaet krig og hukommelse i sine bøker.Det er den kollektive hukommelsen han etterlyser i denne boken, som bygger på en forelesningsrekke Sebald holdt ved universitetet i Zürich sent på 1990-tallet.
Det manglet ikke på reaksjoner fra Tyskland, noen av dem er da også inkorporert i boken. Siden den gang har flere tyske forfattere tatt bladet fra munnen, som Uwe Timm i "For eksempel min bror" eller Günter Grass i bøkene "I krabbegang" og den selv-utleverende "Mens løken skrelles".
W. G. Sebald: Luftkrig og litteratur. Essay. Oversatt av Geir Pollen Gyldendal 2008
Foto: AdministratorAlliert utslettelse
Sebald beskriver teppebombingen av de tyske byene. Han beskriver det inferno av flammer Hamburg var en julidag i 1943. Den intense bombingen skapte flammer som luet to tusen meter opp i luften, ilden rev surstoff til seg i en slik grad at luftstrømmene nådde orkans styrke, flammene løp med en hastighet av 150 kilometer i timen gjennom gatene.
"Det er ingen som virkelig vet hvor mange som omkom denne natten, eller hvor mange som ble gale før døden innhentet dem", skriver Sebald, som mener nasjonens minner om de sivile tapene har skrikende hull. De psykologiske forsvarsmekanismene som slår inn, der overlevende beskytter seg mot redslene ved å konsentrere seg om å tenke fremover, har han en viss forståelse for. Men at forfatterne tier, eller ikke har annet enn klisjéer å komme med, er for ham uforståelig:
"Det synes faktisk som om ingen av de tyske forfatterne i de årene, (...) var rede eller i stand til å få ned noe konkret på papiret om hvordan den langvarige, gigantiske ødeleggelseskampanjen utviklet seg, og hvilke virkninger den fikk. På dette punkt forandret heller ingenting seg da krigen var slutt. Den kvasinaturlige refleksen, betinget av skamfølelser og tross mot seierherrene, var å tie og snu seg bort. (...) For det overveiende flertall av de litteratene som ble værende i Tyskland under Det tredje riket, var det en mer presserende virksomhet etter 1945 å redefinere sin egen selvforståelse enn å beskrive de virkelige forholdene som omga dem."
Viktige vitnesbyrd
"Luftkrig og litteratur" er sterk lesning. Ikke bare fordi Sebald skildrer konkrete redselsscener, lidelser gjennomlevd av sivile tyskere gjennom år, men fordi han så konsekvent fordømmer de som ikke har greid å snakke, på linje med de som ikke ville snakke.
Boken "En kvinne i Berlin" ble utgitt anonymt i USA på 50-tallet av en kvinne som opplevde russernes inntog og massevoldtekter i Berlin ved krigens slutt. Den ble også utgitt på tysk noen år senere, men er ikke nevnt av Sebald.
W.G. Sebalds essay er viktig. Boken fokuserer på en kollektiv smerte som har vært fortiet, neddysset. Den etterlyser en litterær behandling av et av de vanskeligste kapitler i tysk historie. Samtidig står forfatteren selv frem som en dommer over andres krigserfaringer. Det føles ikke helt uproblematisk.
Oversetter Geir Pollen har holdt fast på Sebalds insisterende og omstendelige stil. Det er en svært god og gjennomarbeidet oversettelse, der ingen kan beskylde Pollen for å ha forenklet eller popularisert forfatterens stemme.
