Anmeldt av Marit Grøtta
Det er lett å skjønne at Wislawa Szymborska har nådd et stort publikum. Hun skriver med stor forstand og varme om menneskenes liv på jorden, og hun gjør det i et språk som er prosanært og tilsynelatende enkelt. Diktene forplikter seg på dette livet, griper fatt i øyeblikket og retter oppmerksomheten mot det som skjer i det små.
I titteldiktet heter det: «Livet er den eneste måten / å dekkes med løv på, / hive etter pusten i sanden, stige til værs på vinger.»
Fotografi fra 11. september
Men Szymborska viser oss samtidig at øyeblikket snart er borte, at tilfeldighetene rår i livet, og at hendelser kan inntreffe som endrer alt. For eksempel skildrer hun hvordan krig og terror river mennesker vekk fra sine gjøremål, helt plutselig. Ett dikt gjør særlig inntrykk. Det heter «Fotografi fra 11. september» og beskriver et foto av de som hoppet ut fra World Trade Center. Dette absurde synet av mennesker i fritt fall kjenner vi alle.
Szymborska skriver: «Fotografiet har frosset dem fast midt i livet /og akkurat nå holder det dem / over bakken, på vei mot bakken // Hver av dem er ennå hel, med hvert sitt enestående ansikt / og blodet godt skjult.» Det er få som evner å skrive gode dikt om hendelser fra nyhetsbildet, men Szymborska evner nettopp det.
Taus omsorg
Mye av styrken i diktene hennes ligger i det blikket hun anvender på verden. Det er et blikk preget av taus omsorg, som ikke unngår å berøre leseren. Det er også et blikk som plasserer mennesket i et større perspektiv, og lar historien, biologien og kosmos danner horisonten. I en rekke dikt forsøker hun å se uten å gi menneskene forrang. Hun skriver om skyene som driver avgårde uavhengig av oss, om planter som ikke bryr seg om hvilke navn vi gir dem, om det mylder av mikroliv som kommer til syne i mikroskopet. Hun minner oss om hvor lite vi vet om alt dette, og hvor forbløffende det er.
Miljøengasjement
Det er de fire siste diktsamlingene til Szymborska som er samlet i denne utgivelsen. Hvordan skal man så vurdere den sene Szymborska? Jeg synes at den første av de fire diktsamlingene er den beste, med flest gode enkeltdikt. Den siste, utkommet i 2012, er den svakeste. Der blir sivilisasjonskritikken tidvis for eksplisitt, og det blir det ikke så gode dikt av. Men i alle diktsamlingene er det lett å kjenne igjen tonen, temaene og kvalitetene fra tidligere diktsamlinger.
Oversetter Christian Kjelstrup har sørget for at diktene fungerer godt på norsk. Det jeg synes er slående hos den sene Szymborska er at hun gjentatte ganger tar i bruk ordet kosmos og beskriver menneskenes deltagelse i et kosmisk spill. Dette kosmiske perspektivet gjør diktene allmenngyldige, men også særs aktuelle. Norske forfattere har nylig, i et kollektivt avisinnlegg, tatt til orde for et sterkere miljøengasjement. Spørsmålet er bare om dette kan kombineres med en fri og udogmatisk diktning. Til dette sier jeg bare: Les Szymborska – hun klarer det.