NRK Meny
Normal

Interessant om poet og pratmaker

Jon Fosse rundet de 50 den 29. September. I den forbindelsen lanserer Samlaget boken "Poet på Guds jord" med og om ”litle-Ibsen frå Sandanger”: En mellomting mellom en biografi og et utvidet avisportrett fortalt av Dag og Tid-journalist Cecilie N. Seiness. I store deler et vellykket prosjekt, selv om stoffet hadde vunnet på at Seiness i større grad prioriterte mellom det viktige, det som fortjener plass, og det som kan nevnes i forbifarten, mener NRKs anmelder.

Jon Fosse

Jon Fosse ble hyllet med en festkveld på Litteraturhuset i Oslo sist fredag i anledning at han fyller 50 år. Her leser han fra et av sine verker.

Foto: Lien, Kyrre / Scanpix

DIKTAFON: Jon Fosse-spesial

I den grad personen Jon Fosse er kjent i den norske offentligheten, er det som en lavmælt, tilbakeholdende og privat herre med bakoversveis. Han kler seg helst i svart og er glad i mac`ene sine (vi snakker om datamaskiner her).

Respektert revir

Allerede her er det grunn til å hilse til hatten mot Cecilie N. Seiness. Hun gjør det helt tydelig at Fosse er en mann som verner de private sidene av livet sitt med nesten-paranoid iver. Ellers ville det gå galt, mener han. Dernest gjør hun det klart for leseren at dette privatlivets revir akter hun å respektere – og det gjør hun. Det er svært befriende i den tiden vi lever i.

Dette er altså i stor grad en journalistisk basert bok, avisportrettet nær, og i mindre grad en biografi i vanlig forstand. Det siste ville da også ha vært i tidligste laget. Nettopp dette formvalget – temmelig streit, uten fjas og med føleriet holdt ned ved minimumsmerket – bidrar sterkt til at boken trolig først og fremst fungerer som introduksjon til forfatterskapet Fosse og gir lyst til lesing og opplevelse.

Nettopp fordi det er en dyktig journalist som forteller, forutsettes ingen forkunnskap eller dypere forhåndsinnsikt i forfatterskapet.

Fosse snakker

Rent journalistisk vil noen sikkert mene at boken fort kan bli "ukritisk" når den i så stor grad baserer seg på samtaler med hovedpersonen selv (for all del; her er mange andre kilder!). Når det allikevel ikke skjer, så har det mest med Seiness´ egen innfallsvinkel å gjøre. Hun har spurt, fått svar, og lyttet til Fosse og folk som har hatt noe med ham og forfattergjerningen hans å gjøre.

Fortellingen om barndom og ungdom, i første del, er preget av den sakligheten som styrer resten av fortellingen – i nesten forbausende grad, ettersom det er barndommen vi snakker om. Like fullt får vi et nyansert bilde av oppvekst på vestlandsbygda gjennom 60- og 70-tallet, der distinksjonen er viktig mellom bygda ved fjordarmen - Fosse/Strandebarm- , og øya ved havet - Karmøy. Jon Fosse har røttene sine begge steder.

Det er også typisk for boken at det nærmeste vi kommer "psykologisering", er dette: Barnet Jon Fosse opplevde døden på nært hold flere ganger enn det de fleste av oss må igjennom i ung alder. Han opplevde også å være nær ved selv. At forfatterskapet dermed har døden som viktig element, er ikke til å undres over.

Forfatteren

I del to og tre er det først den unge prosa- og romanforfatteren vi presenteres for og dernest dramatikeren. Han debuterer som prosaforfatter, vil skrive romaner, studerer litteraturteori og tar den i bruk – til noen kritikeres ergrelse. Men det er som kjent dramatikeren som får suksess, som slår igjennom. Og det til tross for at han forakter teateret, og omtaler seg selv som teaterhater.

Det er der det særegne språket kommer til sin rett. Seiness lar Fosse slippe til med et eksempel. Georg Johannesen skrev lenge poesi, uten å ville være poet, men "han var jo poet hele mannen". Selv har Fosse tatt en slags regi, og har akseptert at det er i dramatikken talentet hans er størst, og kommer sterkest til uttrykk. Selv om han mest er poet – han også.

Kronologi og gjentagelser

Seiness har valgt å fortelle kronologisk – til tross for at hun tar for seg ulike sider ved forfatterskapet i hver sine deler som til dels overlapper i tid. Dette fører nødvendigvis til noen gjentagelser. De kan vi leve med, men en referanse til første gang vi leste noe, hadde bidratt til elegansen. Direkte unødvendige gjentagelser er det verre å akseptere, og det finnes en del av dem. Det kan se ut til at de skyldes hastverk i redigeringen (eller manglende sådan). Dette er ingen tyngende kritikk, men det er der.

Min viktigste innvending til deler av denne boken er imidlertid det jeg opplever som en manglende prioritering av informasjonsflommen. Det er ikke plagsomt på noen måte i tidlige deler av forfatterskapet, men etter hvert som dramatikeren Fosse har tatt av og blitt et betydelig navn, kommer hendelser, oppføringer ute og hjemme, folk han samarbeider med i en nokså enstonig strøm. Herfra og ut hadde Seiness´ bok blitt enda bedre om hun hadde brukt sin journalistiske autoritet sitt forfatterprivilegium til å velge ut for leseren hva hun ville presentere grundig, bruke plass på, og gi innsikt i.

LES OGSÅ: Jon Fosse ser på seg selv som poet

Jon Fosse

Jon Fosse ble hyllet med en festkveld på Litteraturhuset i Oslo sist fredag i anledning at han fyller 50 år. Her leser han fra et av sine verker.

Foto: Lien, Kyrre / Scanpix

Humor

Cecilie N. Seiness har også skrevet en tekst som er direkte morsom. Ikke bare fordi Fosse også kan være morsom, en vitsenes mann, men fordi hun er flink til å vise komikk som oppstår når det selvsikre mennesket møter andres forventninger.

For en leser som selv ikke er "nynorsking" (uttrykket er stjålet fra Seiness) oppstår en tilsvarende, om enn ufrivillig komikk i Dag og Tid-journalistens fremheving av det nynorske og nynorskingene som "forfulgt" minoritet. (Hvordan kan det for eksempel ha seg at nettopp Nationaltheateret i Oslo ble det teateret her hjemme som har trykket Fosse til sitt bryst og har spilt ham desidert mest? Vi har jo et eget nynorsk teater!).

Men Fosse selv har et nokså avslappet forhold til det hele: Lar seg oversette til bokmål, for eksempel, og (om jeg forstår det riktig) ser at den tidlige suksessen i Sverige kan ha noe med fraværet av et "nynorskfilter" der.

Når alt dette er sagt; Cecilie N. Seiness og hennes bok om Jon Fosse fortjener å bli lest som den fine, interessante og til dels morsomme introduksjonen til dikteren og mennesket Jon Fosse den er.