Anmeldt av Kjell Lars Berge
I kapittel 16 i "Libanon farvel. Israels første nederlag" forteller Odd Karstein Tveit historien om honningdråpen: En jeger finner en bikube. Når han er tilbake i landsbyen tilbyr han varen til en kjøpmann. En dråpe honning faller på bakken. En flue trekkes mot dråpen. Fluen blir snappet opp av en fugl. Kjøpmannens katt sluker fuglen, mens jegerens hund dreper katten. Kjøpmannen blir forbannet over tapet av den elskede katten og skyter jegerens hund. Da blir til gjengjeld jegeren forbannet og myrder kjøpmannen. Jegeren forsvinner til sin egen landsby. Folket fra kjøpmannens landsby oppsøker jegeren og utrydder ham og familien hans. Til gjengjeld sverger medlemmene i jegerens landsby hevn. ”Og slik begynte borgerkrigene i Libanon”, avslutter Tveit.
Uoversiktlig krig
Denne korte historien kan bidra til å forklare den delen av de libanesiske borgerkrigene som Tveit tar grundig for seg i "Libanon farvel". Boka dekker tidsrommet fra 1982, da Israel utvider sin okkupasjon av Sør-Libanon og rykker mot Beirut, til Israels tilbaketrekking fra Libanon i 2000. I mellomtida har alle slåss mot alle i en svært voldelig og skitten krig. Det kjempes ikke med blanke våpen. Massakreringer, interneringer og tortur av skyldige og uskyldige aksepteres av neste alle parter. I kampen opptrer en stor mengde skurker, men knapt nok noen helter. Og siden Libanon befolkes av mennesker med en svak nasjonal tilhørighet, men desto sterkere tilhørighet til den religiøse eller etniske klan den en gang er født og sosialisert inn i – enten de er maronitter, sjiamuslimer, drusere eller palestinere – blir krigen og volden svært personlig og uoversiktlig. Politikere skytes, landsbyer ødelegges og uskyldige mennesker med feil etnisk, politisk eller religiøs tilhørighet kidnappes og brukes som gisler.
Men denne kampen er ikke rettferdig. Noen er svært sterke, og noen er meget svake. Spesielt framstår Israel, israelske politikere og deres militære hjelpere som en aktør med overlegne politiske og militære midler til disposisjon. Israelerne lar ingen av voldens og krigens redskaper stå ubrukt for å knekke dem som de oppfatter som en trussel for sin egen stat og innbyggerens eksistens og velvære. Enten med egen makt eller med hjelp av stråmenn og quislinger utøver israelerne grov vold på sine motstandere og de elendige som utsettes for deres okkupasjon. Imens vokser motstanden – og hatet.
Feige vestlige politikere
Boka "Libanon farvel. Israels første nederlag" er ikke minst fortellingen om hvordan den sjiamuslimske bevegelsen Hezbollah vokser seg stor sterk, og til slutt blir en viktig årsak til at Israel for første gang opplever å tape en krig. Krigen blir kjent for omverdenen særlig på grunn av spektakulære angrep mot amerikanske og franske militære og sivile institusjoner. Spesielt oppsiktvekkende for tilskuere i den vestlige verden er det at framtredende amerikanere og briter blir kidnappet av motstanderen av Israels okkupasjon (og deres iranske støttespillere), for eksempel CIAs stasjonssjef i Beirut William Buckley og erkebiskopen av Canterburys sendebud Terry Waite. Odd Karsten Tveit for sin del minner leseren om at gisseltakingen på den andre siden var mer omfattende og enda mer brutal. I konsentrasjonsleiren Khiam lar Israel internere hundrevis av mennesker og utsetter dem for ufattelig brutal behandling og systematiske overgrep. Med unntak av noen anstendige befalingsmenn i UNIFIL og NORBATT – de FN-baserte overvåkingsstyrkene der blant annet norske soldater og offiserer deltar – er det ingen som bryr seg om dem - i hvert fall ikke selvoppfatte og feige vestlige politikere.
Solid håndverk
Å fortelle historien om Israel første nederlag må ha vært en nesten halsbrekkende utfordring for forfatteren Odd Karsten Tveit. Han har brukt hele tre år på å skrive boka, men har selvsagt samlet kilder og drevet forskning i betydelig lenger tid. Det sier seg selv at med et så kontroversielt stoff må forfatteren ha solid dekning for de påstander om hendelser som legges fram i boka. Som kjent – ikke minst fra debatten rundt Vibeke Løkkebergs film "Gazas tårer" - skyr den israelske propagandaen og Israels støttespillere i Vesten de færreste midler for å diskreditere forskere, forfattere og filmskaper som vil vise hvordan virkeligheten faktisk utfolder seg i de konfliktene som Israel er involvert i. Den beskjedne debatten "Libanon farvel. Israels første nederlag" har ført til, kan peke i retning av at Tveit har utført et fremragende faglig håndverk.
Også litterært er boka "Libanon farvel. Israels første nederlag" en imponerende utgivelse. For å kunne sette leseren inn i de kompliserte og uforsonlige konfliktene perioden flommer over av, har Odd Karsten Tveit delt boka i ulike tidsperioder. Hver tidsperiode utgjør et eget drama med et begrenset antall hovedpersoner. Hvert drama introduseres med et kort sammendrag, og med en kort presentasjon av hovedpersonene og deres forankring. Et kart viser omfanget av Israels okkupasjon. Dette spesielle litterære grepet gjør at leseren klarer å følge med og får den oversikten over hendelsene som gjør det mulig å danne seg et allment inntrykk av hva som faktisk skjedde.
Moraliserer ikke
Inn i mellom krydrer Tveit fortellingen med gode historier og eksemplifiserende fortellinger om enkeltmenneskers opplevelser. Et typisk – og interessant - trekk ved Tveits fortellingsstrategi er at han overhodet ikke moraliserer og sjikanerer. Han lar hendelsene tale for seg, men påpeker – der han har kildegrunnlag for det – når framstående aktører ikke snakker ærlig og oppriktig, og når de ljuger – noe de fleste aktørene vanemessig gjorde i denne langvarige krigen. I det hele tatt framstår fortellingen om Israels første nederlag som en fortelling om menneskets dårskap, og om hvordan det kan gå når en honningdråpe fører til borgerkrig og folkemord.