Bokhøsten har bydd på mange bøker om samlivsbrudd. Dette var et av temaene i ukens Kritikerne-podcast, hvor blant andre Monica Isakstuens «Vær snill med dyrene» ble diskutert.
I den sammenheng har ukens Kritikerne-panel laget en liste med gode lesetips til bøker med samlivsbrudd som et sentralt tema:
Anne Cathrine Straume
Jenny Offill: «Avdeling for grublerier»
Jenny Offill borer i umulige følelser i svært konsentrert form. Jeg-fortelleren, som etter hvert bare omtales i tredjeperson, som «kona», har sett for seg en fremtid som forfatter, hun vil være et kulturmenneske uten barn å bry seg med. Så finner hun seg selv en dag hjemme med mann og barn – et barn som tar både tid, tanker og omsorg. Og vips har mannen truffet en annen.
«Avdeling for grublerier» er en bitteliten roman, utlagt nesten som en dagbok, med sitater, aforismer og hverdagserfaringer side om side. Livets største følelser får plass i et knapt og knallkonkret språk. Jeg liker at Offill gir leseren tillit. Jeg liker at romanen er åpen og utforskende.
Nina Lykke: «Nei og atter nei».
Nina Lykke skildrer et klassisk brudd, skal man tro samlivsspaltene: Ingrid og Jan, begge 50, har et helt greit samliv, men spenningen er borte. Jan møter en femten år yngre kollega på byen, lar seg forføre, forelsker seg hodestups og forlater kone og to halvvoksne sønner.
Nina Lykke holder både Ingrid, Jan og den fristende Hanne under lupen og utleverer dem med humoristisk distanse. Alle har drømmer, lengsler, krav og behov. Ingen er bare offer, ingen bare skurk. Bak det akutte bruddet tegner Lykke et bilde av et overflods-samfunn fylt av livslede. Selvrealisering og umiddelbar nytelse har overtatt for ansvarsfølelse og hardt arbeid. Moralistisk? Ja, til en viss grad. Men morsomt!
Leif Ekle
Elena Ferrante: «Napoli-kvartetten».
Det svære firebindsverket om venninnene Lila og Lenu reiser en lang rekke tema og problemstillinger. Kjønnsroller, vanskelige samliv og brudd er blant de mest sentrale.
Lila gifter seg som sekstenåring med kjøpmannen Stefano Carraci for å komme unna den intense beilingen fra camorristen Michele Solara. Ekteskapet er en eneste lang storm: Lila nekter å underkaste seg, seksuallivet tar preg av voldtekt. Lila har samtidig et langt og hemmelig forhold til den akademiske stjerna, rundbrenneren Nino Sarratore. Da Lila bryter med Stefano, er det imidlertid Enzo Scanno som tar vare på henne og sønnen – først i et platonisk forhold, senere får de barn. Stefano finner seg en annen, mer medgjørlig kvinne å få barn med. Ekteskapet oppløses ikke formelt.
Mens hun ennå er ung og lovende forfatter, gifter Lenu seg med Pietro Airota, en fjern, selvopptatt og lite hjelpsom akademiker. De får to barn, men forholdet ryker da Lenu møter Nino Sarratore igjen – han var også hennes store kjærlighet i ungdommen. Lenu flytter fra Pietro og de to døtrene. Nino lover dyrt og hellig at også han skal forlate sitt ekteskap. Det skjer aldri, heller ikke når Lenu føder datteren hans. Prosessen frem til bruddet med Nino koster Lenu mye.
Kortfattet som her, kan beskrivelsen gi inntrykk av et drama i det rosafargede søtsuppeleiet. Slik er det ikke: Elena Ferrantes beskrivelse av kjærligheten, hva den koster av smerte og ydmykelse, er nesten brutal i sin oppriktighet og harde realisme. Bruddene er deretter, bare vennskapet overlever noenlunde helskinnet.
Thomas Espevik
Stig Sæterbakken: «Ikke forlat meg».
Som leser av «Ikke forlat meg» sitter man med kunnskapen om det som ventet hovedpersonen i boken:
Den plagede 17 år gamle Aksel Morander har blitt dumpet av kjæresten. Han opplever at livet er over, at samfunnet er ondt og at alle mennesker er onde. Hadde han hatt en atombombe, ville han ikke nølt, tenker han.
Derfra går det bare en vei – bakover, i omvendt kronologisk rekkefølge. Boken starter altså med slutten, før den sakte beveger seg mot begynnelsen og sånn sett får en lykkelig «slutt».
«Ikke forlat meg» er en intens og mørk bok, der hovedpersonens altoppslukende kjærlighet blir så besettende at den tar knekken på ham.
- Les: Anmeldelsen av «Ikke forlat meg»
Kenneth Moe: «Rastløs»
Kenneth Moe fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for denne korte romanen på rett over hundre sider.
«Rastløs» handler ikke om et tradisjonelt samlivsbrudd, men snarere om et jeg som skriver brev til kvinnen som avviste ham.
Fra en sparsommelig møblert leilighet, hvor det lukter sæd og svette, tror fortelleren at han skal redde seg selv.
Boken byr på filosofisk og erkjennende prosa, av en forteller som blant annet undersøker ensomhet og kjærlighetssorg.