Anmeldt av Tarjei Skirbekk
Aschehoug forlag har gitt ut boken "Leopardens dans" i sin anerkjente Spor-serie. Forfatteren har vært i landet en rekke ganger, og per i dag har hun skrevet hele fire bøker om Kongo. ”Leopardens dans” er den tredje i rekken og kom ut i Belgia i 2001, men først utgitt på norsk i 2008 med en fin oversettelse av Bodil Engen.
Boken begynner i 1997 da forfatteren returnerer til Kongo etter elleve år. Landet har akkurat gjennomlevd en krig som endte med at tidligere president Mobutu Sese Seko ble fjernet og tidligere opprørsleder Laurant Kabila hadde tatt over. Men landet var fortsatt preget av konflikt, uro og krig. Vi følger forfatteren i halvannet år på hennes reiser langt inn i ”mørkets hjerte”.
Personlig om dramatisk periode
Forfatterens litterære og personlige fortellerstil gjør historiene sterke og nære: Hat, drap, råskap, folkemord, korrupsjon, plyndring og flyktninger overalt. Hun beskriver hvordan både opprørstyrker og regjeringsstyrker gikk frem – og hvordan menneskeliv ikke hadde noen verdi. Gjennom utlegninger, beskrivelser og samtaler skildrer forfatteren en dramatisk tidsperiode i et land i oppløsning – institusjonelt, moralsk og menneskelig.
Den demokratiske republikken Kongo, som landet nå offisielt heter, har hatt flere navn det siste århundre: Fristaten Kongo, Belgisk Kongo, Kongo Leopoldville, Kongo Kinshasa og Zaire. Landet fikk sin uavhengighet fra Belgia i 1960, men ble raskt kastet inn i interne stridheter og opprør. Lumumba, som ble statsminister etter uavhengigheten, ble henrettet av troppene til hærsjef Joseph Mobutu i 1961. Fire år senere overtok Mobutu selv makten i landet og forandret sitt eget navn til Mobutu Sese Seko og forandret landets navn til Zaïre. Han skulle sitte som enehersker i landet i 32 år.
Dramaet i Kongo på 1990-tallet og helt frem til i dag, er påvirket av krigene og konfliktene i nabolandene i øst: Rwanda, Burundi og i Uganda. Den såkalte første krigen i Kongo mellom 1996-1997 kom som en direkte følge av folkemordene i Rwanda i 1994. I løpet av 100 dager ble verden vitne til drap på mellom 800 000 og en million etniske tutsier og hutuer. To millioner mennesker flyktet. Da krigen ble stoppet, rømte de fleste militsgruppene som var ansvarlig for folkemordene over grensen til Kongo.
Fra Mobutus til Kabila
Som følge av de store flyktningstrømmene, økte de etniske konfliktene i Kongo og borgerkrigen eskalerte. Den første krigen ble en realitet, og den endte altså først da Mobutu ble fjernet i mai 1997 av opprørere støttet av Rwanda og ledet av Laurent Kabila. Kabila overtok som President og skiftet navn på landet fra Zaire til Den demokratiske republikken Kongo.
Det er tiden fra Mobutu ble fjernet av rwandiske støttede styrker til de samme styrkene prøvde å fjerne Kabila som Lieve Joris beskriver i boken sin.
”Leopardens dans” slutter i 1998 da Kabila ble reddet av at styrker fra Angola, Zimbabwe og Namibia kom støttende til. Kabila ble sittende. Men fremtiden var usikker. Ikke lenge etter at boken ble avsluttet blusset krigen opp på nytt. Den andre Kongo-krigen var i gang.
Selv om det offisielt ble fred i Kongo i 2002, blusser det fortsatt opp harde kamper i landet og fortsatt er millioner av mennesker på flukt i sitt eget land. Siden 1998 er cirka 5,5 millioner mennesker drept. I dag har FN ca 17 000 FN-soldater i Kongo og er den største FN-styrken i verden. Norge deltar ikke i denne styrken. Men vi har tidligere deltatt i FN-styrker i landet. Mellom 1960-1964 sendte Norge nærmere 1200 personell til Kongo.
Lite kunnskap før Kongo-saken
Kunnskapen om Kongo har generelt vært liten i Norge – inntil Moland/French saken. Det er også vært skrevet lite om Kongo i Norge. Unntakene i nyere tid er Pax forlags oversetting av Adam Hochschilds ”Kong Leopolds Arv” fra 2002 og Per Einar Fossers bok ”Kongo. Landet verden helst vil glemme” som Humanist forlag ga ut i 2007.
I ”Leopardens dans” har ikke Lieve Joris med noter eller litteraturhenvisninger. Her er en forfatteren som har skrevet ut fra sitt eget hjerte og fra sine egne opplevelser. Og hun skriver med innlevelse. Det er åpenbart at forfatteren er rystet og har noe hun ønsker å fortelle. Et sted i boken skriver hun: ”Et slør av skyld er blitt trukket over uskyldens landskap. Vet disse menneskene hva som foregår her? I så fall, hvorfor gjør de ikke noe med det?” Og et annet sted spør hun: ”Hvorfor er enkelte mennesker så onde?” Verken hun eller leseren har noen svar.
Viktig tidsvitne
Det er lite som er uinteressant eller irrelevant i boken – men utlegningene kan tidvis bli omstendelig. Joris knytter leseren inn i de dramatiske historiene, men ikke alltid inn i konteksten. Selv om hun prøver å flette historiske og samtidige fakta inn i fortellingene, kan det være litt vanskelig for en uinnvidd leser å følge tidsbilde hun skildrer. Det kan virke om hun sitter for nært stoffet til å få den nødvendige analytiske distansen som også gir leseren mulighet til å områ seg og følge de faktuelle forløp.
Men dette er en innsiktsfull bok om et av de dramatiske kapitlene i dette krigsherjede landet som burde interesse mange. ”Leopardens dans” er også viktig fordi den blir et ”tidsvitne” om en periode de fleste i Kongo trolig vil glemme – men som de ikke kan glemme.
- Bokprogrammet:
- Les også:
- Les også: