Drammen, en morgen tidlig i august: Elias, en liten gutt, faller fra en hotellbalkong i sjuende etasje og treffer fortauet. Resultatet er innlysende. Hva som faktisk har skjedd før fallet begynner er mindre åpenbart. I rommet innenfor balkongen er barnets foreldre, de ankom hotellet dagen før, de skal snakke om betingelsene for å gå fra hverandre – nærmere bestemt foreldre- og samværsrett. Skal vi tro moren Sylvis versjon, har faren, Miele, kastet sønnen sin i døden, kanskje fordi han har innsett at han vil tape retten til barnet og ikke unner henne å vinne. Miele kommer opprinnelig fra Serbia, har vært innlagt for psykisk sykdom, han tar medisiner.
Fars versjon er en annen, men uklar. Ettersom Miele ikke står bak, må Sylvi gjøre det. Det er dessuten slik at Sylvi har store vansker med å kontrollere sitt inntak av alkohol. Sylvi drikker rett og slett mye, det hadde hun også gjort natten før Elias døde. Konrad Sejer og Jakob Skarre, Fossums radarpar i drammenspolitiet, klarer ikke å bevise skyld for noen av de to foreldrene. Det døde barnet begraves, foreldrene avhøres gang på gang, men saken henlegges. Med dét er hverken saken eller «Formørkelsen» kommet til slutten, de er så vidt i gang.
De alminnelige livene
«Formørkelsen» er enda en krim fra Karin Fossum, der forfatteren forsøker å finne nye innfallsvinkler for en sliten sjanger. Det har ofte slått meg at det alminnelige, de vanlige, ikke-spektakulære livene og stedene, er et viktig særtrekk ved Karin Fossums bøker, «Formørkelsen» inkludert. Fossum trekker leserne gjennom et høyt antall hverdager og daglige gjøremål, gjerne i hjem uten overflod på penger og rikdom. Slik oppstår også et eget tempo i bøkene som understrekes av den langsomme, vemodige politimannen Sejer – en tålmodig etterforsker med offeret langt framme i bevisstheten.
Det tar halvannet år før Sejer får rett i at én av de to foreldrene før eller siden vil foreta seg noe drastisk – så lang tid tar det før gåten finner sin løsning, under stor dramatikk.
«Formørkelsen» er en interessant og givende kriminalroman, etter hvert også spennende, men spenningen er ikke hovedpoenget. Viktigere er vandringen inn og ut av de to foreldrenes tanker, deres kamp mot hverandre, trangen til hevn, til å eliminere den trusselen den andre utgjør, men også veiene tilbake til et slags liv etter barnet.
Karin Fossums nye roman har også svakheter: de har med de to hovedkarakterenes konsistens å gjøre, kanskje mest med Sylvi. Helt fra de første avhørene, har jeg problemer med sammenhengen mellom karakteren og det hun sier og gir uttrykk for. Måtte gudene forby at vi får entydige, rettlinjede romankarakterer, men Sylvi henger ikke helt sammen. Skjønt, i det løsningen faktisk foreligger, faller en hel del på plass – også psykologisk.
Passer for deg som
- gjerne leser langsom krim
