Anmeldelse

Langdrygt, men lesverdig

Leif G.W. Persson har skrevet kriminalromaner siden 1978 og kan sitt fag fremdeles. «Kan man dø to ganger?» er for lang, men ganske god også.

Leif GW Persson

Svenske Leif G.W. Persson er tilbake med en ny roman om kriminalkommissær Evert Bäckström. Plottet i «Kan man dø to ganger?» er snedig, interessant og komplisert nok til å bære den lange fortellingen, skriver anmelder Leif Ekle.

Leif G.W. Persson er svensk rikskjendis, krimekspert på TV4, professor og kriminalbokforfatter. I sistnevnte funksjon holder han seg med en direkte usympatisk politihelt ved navn Evert Bäckström. Vi kunne brukt uttrykket antihelt hvis det ikke var for at det gjerne forbindes med noe positivt. Bäckström er en halvkorrupt kvinneforaktende homofob, en manipulator som stort sett ser ned på alle andre mennesker enn seg selv og alle andre land enn Sverige. Han er lat og nytelsessyk, har et ego mer oppblåst enn en varmluftsballong og det er meningen at vi lesere skal le av ham. Det gjør vi kanskje også, iblant, når porsjonene ikke blir for drøye og smakløse.

Hodeskalle i bagasjen

Bäckström kan ikke fordra barn, men det finnes et unntak, den lille nabogutten Edvin: 10 år og tynn som en strek, sønn av en højdare i den jugoslaviske mafiaen og en stor beundrer av sin detektiv-nabo. En sommerdag stikker lille Edvin av fra sjøspeiderleiren ved Mälaren og dukker opp på Bäckströms dør. I bagasjen har han en hodeskalle han har funnet på en øy. Hodeskallen har et hull. Inne i hulrommet triller en kule omkring.

Edvin mener det må dreie seg om en sak for hans kjære nabo kommissæren. Det har han rett i. Problemet viser seg imidlertid å være at den kvinnen som eide kraniet døde i den thailandske tsunamien i 2004. Derav bokens tittel: «Kan man dø to ganger?».

Snedig plott

G.W. Perssons bøker om Bäckström er langt på vei tradisjonelle police procedurals, politiromaner med innsikt i politiets arbeid og hyppige visitter i i hovedpersonenes private sfærer. Ved siden av nevnte kommissær, gjelder det særlig hans nestkommanderende Annika Carlsson. G.W. Persson kan sine saker, skriver stødig og med så vel sting som driv. Hans iboende hang til vittigheter kan være forfriskende i starten, men litt overspilt etter hvert.

Plottet i «Kan man dø to ganger?» er snedig, interessant og komplisert nok til å bære den lange fortellingen. De store spørsmålene i romaner som denne er ikke hvem den skyldige er, men mer hva som skjedde og hvordan det var mulig. Jakten på løsningene er så vel tilfredsstillende og underholdende, både i Sverige og Thailand. Lystleseren i meg blir allikevel utålmodig etter hvert – når svarene avtegner seg nokså tydelig en gang etter side 300. Derfra og til slutten på side 544 er det plass til veldig mange ord. Det gjelder for eksempel setninger av typen «jeg forstår akkurat hva du mener», som gjentas inntil det absurde. Persson har sikkert en hensikt med dette også, men den traff ikke meg hjemme.

Passer for deg som

  • er krimleser med toleranse for det ordrike og ikke altfor sofistikert humor

Flere anmeldelser fra NRK

Johannes Anyurus De kommer til å drukne...

«I 'De kommer til å drukne i sine mødres tårer' tar svensk-ugandiske Johannes Anyuru oss med ut på en mørk og fascinerende reise til sitt verste mareritt.» Les anmeldelsen

Arne Dahls Innland

«Vinteren blir eldre, strømmen av nye kriminalbøker øker på. Arne Dahls andre bok om etterforskerne Berger og Blom er en av dem: spennende, voldelig så det holder – og distansert.» Les anmeldelsen

Ferskenen

«Frå Johan Harstad kan ein vente seg litt av kvart, og få det. Men ei samling på 15 krimromanar som kallar på skratten, vil eg tru overraska sjølv den mest ihuga fansen. Like fullt: Der har du 'Ferskenen' i handa.» Les anmeldelsen