Helt siden det ble kjent at David Lagercrantz skulle skrive ny bok i Stieg Larssons univers, har det stormet rundt ham.
Flere norske forfattere har reagert på utgivelsen, og kaller den blant annet «usmakelig» og «en litterær likskjending».
- Les også:
NRK traff Lagercrantz i Stockholm for et kjapt intervju.
– Som tidligere journalist må du ha vært forberedt på at det kom til å bli bråk rundt «Det som inte dödar oss»?
– Nei, faktisk ikke. Dette har eksplodert. Jeg kunne ikke forestilt meg at det skulle bli som dette. Det har sprengt alle grenser. Det er helt sinnssykt. Jeg visste at det skulle bli mye oppstyr, men ikke slik som dette.
– Kommer du til å klare å holde ut presset?
– Jeg får bare ta en dag av gangen. På dagtid går det for så vidt greit, for da går det i ett for hodet mitt. Men om natten dundrer det i hodet. Så det er tøft, virkelig.
– Hva var utgangspunktet ditt for å skrive boken, startet du med blanke ark?
– Jeg hadde ingenting. Oppdraget jeg fikk fra forlaget, var kun at det skulle være mulig å kjenne seg igjen i Stieg Larssons univers. Man skulle kjenne seg igjen i denne verdenen, og samtidig skulle jeg bidra med noe eget. Jeg skulle forvalte og utvikle noe. Dette er min bok, men jeg fikk det fantastiske privilegium det er å arve de ikoniske figurene, som Lisbeth Salander. Det har jeg forsøkt å gjøre så godt jeg kan, samtidig som jeg har lagt til noe av min egen person.
– Hva har vært de største utfordringene med å skrive bok fra en annen forfatters univers?
– Han var en mester på å skape komplekse universer, og historier med mange tråder. Slikt krever mye tankearbeid. Lisbeth Salander er en ikonisk figur, så jeg var livredd for å ikke yte henne rettferdighet. Jeg gikk gjennom det gang på gang og spurte meg selv: Er dette Lisbeth? Jeg har hatt mareritt om at jeg ikke skulle klare å leve opp til hennes ironiske sprengkraft.
– Stod du helt fritt?
Jeg var helt fri, men vi hadde alle samme visjon om å både forvalte og utvikle stoffet. Forlaget og jeg diskuterte og lurte på hvordan personene ville oppføre seg i ulike situasjoner. Det var moro. Det var en måte å bli kjent med karakterene på.
– Føler du deg i skyggen av Stieg Larsson?
– For meg er det bare fantastisk å få være med og utvikle disse figurene. Jeg tenker at jeg vokser som forfatter ved å gå inn i en slik annen verden. Dette er karakterer som virkelig fortjener å leve. Tenk om Arthur Conan Doyle hadde sagt at ingen skulle røre Sherlock Holmes?
– Flere norske krimforfattere er svært kritiske til at du skrev en ny bok i Millennium-serien. Anne Holt går så langt som å kalle boken for litterær likskjending. Hva sier du til det?
– Det er fullstendig skamløst. Det er fullstendige dumheter. Jeg gjør tvert imot hans forfatterskap en tjeneste. Det som gjør meg vondt, er derimot Eva Gabrielson (Larssons samboer, journ.anm.). Det gjøre meg oppriktig lei meg at man ikke har blitt enige om rettighetene.
– Du har sagt at du blir rasende når noen påstår at du er spekulativ når du skriver en ny Millennium-roman. Men hvordan er det ikke spekulativt å tjene penger på å skrive en oppfølger til en annen forfatters livsverk etter hans død?
– Jeg har aldri jobbet så hardt, og jeg har nok penger. Diskusjon er imidlertid fint. Det er fint å diskutere litteratur. Jeg er ikke spekulativ i det hele tatt. Dette er ren lyst og kjærlighet fra min side. Jeg har også økt interessen for hans bøker, og ikke bare for min bok. Larssons livsverk får mye penger. Jeg synes ikke noen skal sette grenser for hva folk kan gjøre med litteratur. Hvorfor får noen skrive TV-serier, mens det ikke går å gjøre det samme med bøker, undrer jeg. Men la folk få ha sine etiske prinsipper. Slik blir det diskusjon om litteratur, og det er viktig. Det handler om å ha omsorg.
