NRK Meny
Normal

Lærerikt, men ikke aktuelt nok om 1814

Her anmeldes tre gode og grundige bøker om Grunnloven. Men fanger de interessen til unge lesere?

Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814

Fedrene på Eidsvoll var atskillig yngre enn mange tror. Den yngte var 17 år gamle Thomas Konow.

Foto: Scan-Foto / NTB scanpix

Trenger vi bøker om 1814 i 2014? Ja! Blir det ikke gammeldags og omstendelig, spør du kanskje. Nei, absolutt ikke, svarer jeg etter å ha lest tre gode og grundige bøker for barn om hvordan lille Norge på nærmest mirakuløst vis fikk en svært moderne grunnlov da landet egentlig var en maktesløs brikke i stormaktenes spill.

«1814 Nære på»

Jon Ewo og Bjørn Ousland "1814. Nære på"

Jon Ewo og Bjørn Ousland: '1814. Nære på'. Cappelen Damm 2014

Foto: Cappelen Damm

Den som dramatiserer hendelsene i 1814 og foranledningene til riksforsamlingen på Eidsvoll best, er Jon Ewo. Sammen med illustratøren Bjørn Ousland står han bak boken «1814. Nære på». Allerede i tittelen ligger det et spenningsmoment. Og Ewo vet å ta vare på spenningen. Han åpner boken med en scene fra Langnes Skanse, der den danske prins Christian Frederik blekner ved synet av blod. Tråden tar Ewo opp igjen mot slutten - men han fører også fortellingen sin helt frem til 1905, og det er en styrke, synes jeg.

For barn som lever i dag er det vesentlig å få vite om gangen videre, og om hvordan det ble mulig for Norge å komme ut av unionen igjen. Historien får større tyngde når den kan føres helt frem til våre dager.

Forfatteren har også en rammefortelling der han selv og hunden Petter Larsen diskuterer fortiden. Den er unødvendig og maniert, etter min mening, og Ewo har brukt grepet med større hell før.

Ewo følger fire fyrer gjennom sitt historiesveip. Det er den danske prinsen Christian Frederik, svenskenes franske Bernadotte-general Karl Johan, grev Herman Wedel Jarlsberg og professor Georg Sverdrup. Personene polariseres - og til en vis grad (i alle fall i Ouslands energiske illustrasjoner) karikeres - dette gjør frontene tydeligere, skaper spenning, men gir på den andre siden mindre rom for andre skikkelser som var viktige i arbeidet med grunnloven.

Jon Ewo skriver Eidsvoll og Karl Johan. Den moderne norske stavemåten er en fordel, tenker jeg; for unge lesere er det ikke selvsagt at Norges hovedgate er oppkalt etter den fransk-svenske gerenalen Carl Johan.

«Yngstemann på Eidsvoll»

Ole Røsholt og Håkon Lystad Yngstemann på Eidsvoll

Ole Røsholt og Håkon Lystad: 'Yngstemann på Eidsvoll'. Mangschou forlag 2014

Ole Røsholt har tatt et godt grep med å velge den aller yngste deltakeren på Eidsvoll, den 17 år gamle marineoffiseren Thomas Konow, som sin hovedperson. Thomas selv har ikke skrevet så mye om opplevelsene, men Røsholt bruker dagboksnotater fra andre Eidsvollsmenn og han dikter seg inn i hodet på den unge gutten. Fortellingen er nedtegnet som en dagbok, med informasjon om hva som skjedde dag for dag (og henvisninger til hendelser i Europa forøvrig i egne faktabokser). Vi får også opplysninger om pengevesen, forskjeller på fattige og rike, veistandard, matforhold og vi får til og med en innføring i åpenheten for de helt store og tårevåte følelser fra tiden rundt 1814. Thomas' historie avsluttes den 20. mai; det som skjedde etterpå, resymeres ganske raskt på slutten.

«Yngstemann på Eidsvoll» er en grundig og oversiktlig bok, som kanskje er blitt litt omstendelig som en følge av den konsekvente dagboksnotasjonen.

Jeg liker illustrasjonene av kart og troppeforflytninger som er utlagt nesten som et Risk-spill. Jeg liker også godt at alle navnene på de 112 medlemmene under riksforsamlingen er nedtegnet på innsiden av bokpermene. Ordforklaringene bakerst i boken er også til stor nytte for unge lesere.

«I Grunnlovens hus»

Atle Næss og Lene Ask I Grunnlovens hus

Atle Næss og Lene Ask: 'I Grunnlovens hus. En bok om prinser, tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai'. Gyldendal forlag 2013

Der Røsholt har valgt seg én hovedperson, har Atle Næss valgt seg to. Det er Oscar, sønnen til Karl Johan, og Fritz, eller Frederik, som er sønn av Christian Frederik. Å innta et barneperspektiv er bra, og hensikten er vel å gjøre de store politiske begivenhetene mer levende for dagens barn. Men ingen av de to små prinsene får noen stor rolle i det som utspiller seg, dermed blir de snarere et litt forstyrrende ledd i en fortelling der det er mange nok navn og personer å holde rede på fra før.

Forøvrig er Næss god til å se hendelsene på Eidsvoll fra ulike lag av folket. I Carsten Ankers hus møter vi både den danske husholdersken Frøken Howard og den unge tjenetejenta Anne Jahnsdotter.

Næss starter sin historie i februar 1814 og avslutter den i mai samme år. Alt som skjedde etterpå, beskrives på de to-tre siste sidene. Det blir i knappeste laget, når det ligger så mye dramatisk stoff like rundt hjørnet som forfatteren ikke griper tak i.

Forfatteren griper derimot begjærlig fatt i de gamle dokumenter og henter ut spenningsstoff derfra. Gjenkjennelig fra de andre beskrivelsene er den evinnelige kalvesteken som serveres på Eidsvoll, den sene våren og de kummerlige boforholdene på gårdene rundt Carsten Ankers gods. Næss viser også at Eidsvollsmennene hadde humor. Uten å nevne navn verken på den omtalte eller den som omtaler ham, viser han til følgende karakteristikk fra maidagene 1814:

«I kroppen ligner han en linerle, i ansiktet em kalkun, i stemmen en sisk og i forstanden en dompapp!»

Lene Ask har i sympatisk og lavmælt stil illustrert boken, som også inneholder fotografier, malerier og faksimiler fra datidens aviser og den faktiske Grunnloven. Dette gir boken et større leksikalsk preg enn de andre to. Christian Magnus Falsen, som av mange er blitt kalt selve «Grunnlovens far», får større plass hos Næss enn i de øvrige bøkene.

Ulike innganger til en oppsiktsvekkende historie

Alle de tre forfatterne lykkes i å gi kunnskap om hvor oppsiktsvekkende det egentlig var at Norge fikk sin grunnlov i 1814. Leserne får en grundig innføring i hvorfor det hastet å få lovene på plass og kongevalget unnagjort (bare dét, å velge en konge!) Og det understrekes hvor uvanlig det var at borgere og bønder, adelsmenn og soldater satt sammen i samme hus og samme forsamling:

- Det er som om avstanden mellom høy og lav har forsvunnet. Gud har blåst med mirakelpusten sin og fått skillene mellom menn til å forsvinne, skriver Jon Ewo i sin beretning.

Skulle jeg savne noe, i disse tre bøkene fra de 200 år gamle hendelsene, måtte det bli en inngang som gjør stoffet enda mer aktuelt. Hva har den norske grunnloven hatt å si for det samfunnet vi har i dag? Hvorfor var den så oppsiktsvekkende moderne da den ble skrevet? Og enda mer konkret: Hvilke etiske og politiske temaer er det grunnloven faktisk tar for seg?

Forøvrig vil jeg egentlig anbefale unge lesere med interesse for historie å lese minst to av bøkene om Grunnloven som kommer ut i forbindelse med jubileet. Ulike perspektiv gir økt innsikt både i de politiske dilemmaene og enkeltmenneskene som stod midt oppe i dem.

Flere bøker om Grunnlovsjubileet for barn og unge:

  • Pia Strømstad og Kjetil Selnes (ill.): «17. mai» Faktaløve (Cappelen Damm)
  • Beate Muri og Line Halsnes (ill. ): «Historien» om 17. mai" (Omnipax)