Bidrar norske lærebøker til å heve kvaliteten på undervisningen, eller er bøkene for overfladiske og står i veien for elevenes læring?
Det spørsmålet stiller retoriker og lektor Leif-André Trøhaugen i Bokvennen Litterær Avis (BLA). I første omgang har han gjort en lesning av «KRLE-boka» til Cappelen Damm, og konklusjonen er krystallklar:
BLA-faksimile
– Berøringsangsten er til å ta og føle på, skriver Trøhaugen.
Han mener at boken svikter sitt oppdrageransvar gjennom å utelate viktige temaer, fakta og spørsmål.
– Det er viktig å få frem både de gode og negative sidene ved troens kraft, og særlig religiøse elever har behov for tekstkritiske innfallsvinkler, skriver Trøhaugen.
– Helvete, som er en sentral del av både det kristne og islamske verdensbilde, nevnes ikke med et ord i «KRLE-boka», poengterer han.
Forfatterne får ikke svare på kritikken
Så hva har forfatterne av «KRLE-boka» tenkt?
Det får de ikke muligheten til å svare på.
Redaktør for boken, Unni Wiel, skriver i en e-post at «det er forlaget og ikke en av forfatterne som skal besvare spørsmål angående problemstillinger som de du reiser her».
Unni Wiel ønsker ikke å la seg intervjue over telefon, og derfor må NRKs journalist stille spørsmålene i en e-post. Det er til slutt forlagssjef i Cappelen Damm Akademisk, Fride Bergem, som svarer.
Helvete er nevnt minst en gang
I en e-post skriver Bergem at hun synes det er synd anmelderen kun har sett på læreboka og ikke vurdert helheten i læreverket, som også består av omfattende nettressurser for elever og lærere.
Hun understreker at læreplanen viser at KRLE-faget skal gi elevene kunnskap, og at religionene skal behandles med respekt ut fra sin egenart.
– Elever som hører til de enkelte religionene skal kunne kjenne seg igjen, og ikke måtte «forsvare» standpunkter som krever teologiske utredninger, skriver hun.
Bergem påpeker også at helvete er nevnt minst en gang, og viser til delen om Islams syn på frelse og livet etter døden.
Ikke imponert over svaret
Trøhaugen er ikke spesielt imponert over forlagets svar. Han påpeker at læreplanen ikke bare viser til at religionene skal behandles med respekt, men at den også sier at undervisningen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk.
Han tror ikke forlagets representant kan ha tenkt seg om da hun skrev at elevene ikke skal måtte «forsvare» standpunkter som krever teologiske utredninger.
– Hvordan kan vi da ytre noen som helst religionskritikk? Et forsvar vil jo uansett kreve teologiske utredninger.
– «KRLE-boka» bruker jo IS som eksempel. Vil ikke da muslimer føle behovet for å forsvare seg? Vil ikke et slikt forsvar krevet teologiske utredninger for å forklare hva som er forskjellen på IS og andre muslimer? Er det ikke da lurt å gi elevene slike utledninger, slik at de lærer seg å tenke kildekritisk og forstår forskjellen på IS og naboen i gata?
Trøhaugen legger seg imidlertid flat for å ha oversett helvete i «KRLE-boka». Han mener likevel at det ikke har noe å si for hovedpoenget i anmeldelsen.
– Helvete, som nevnes på side 284, omtales ikke på en måte som er opplysende. Det settes ikke i en sammenheng som gjør religionen lettere å forstå. Paradis og helvete er en del av verdens inndeling i det gode og det onde, som er grunnleggende om man vil forstå islam og særlig mer ekstremistiske varianter av religionen.
