NRK Meny
Normal

Krigshistorie med fletter

Med sin banebrytende intervjubok fanget Svetlana Aleksijevitsj opp drømmene til 17 år gamle jenter som meldte seg frivillig som frontsoldater i den røde armè.

Svetlana Aleksijevitsj

Forfatter Svetlana Aleksijevitsj er født i Ukraina og vokste opp i Hviterussland. Hun regnes som en av de viktigste skildrerne av kvinners erfaringer i det sovjetiske samfunnet.

Foto: M. Kabakova

Svetlana Aleksijevitsj ble født i en landsby vest i Ukraina, ikke langt fra Lviv, i 1948 Hun vokste opp i det som da ble kalt «kvinne eller kjerringlandsbyer». Mennene var falt – enten i kamp mot Hitlers soldater eller som en følge av Stalins represalier. Men den røde armè hadde også kvinnelige soldater – over en million i tallet, og mange av dem kjempet i første linje, som frontsoldater.

Klippet flettene

Krigen har intet kvinnelig ansikt består av intervjuer gjort med kassettspiller tidlig på åttitallet, og er basert på flere hundre timer råopptak. Aleksijevitsj redegjør for hvordan hun redigerte boken på følgende vis:

Snart forsto jeg: Det er umulig å gjøre opptak av alle, jeg trenger et slags prinsipp for utvelging (...) Jeg ville forsøke å gjøre et opptak av kvinner i ulike militære yrker. (...) Man kunne se for seg at en sykepleierske så èn krig, en baker en annen, en fallskjermsoldat en tredje, en flyver en fjerde, en troppsjef for maskinpistolskyttere en fjerde (..).

Svetlana Aleksijevitsj / Krigen har intet kvinnelig ansikt

Felles for mange av de kvinnene Aleksejivitsj intervjuer, er at de var unge. De fleste ser ut til å være i de sene tenårene, det vil altså si at de var i begynnelsen av sekstiårene når de forteller om det de opplevde.

Mange av dem valgte frivillig å reise til fronten. De klippet av seg de lange flettene og fikk «guttesveis». Iført uniform forsvant også mye av kjønnsforskjellene. De blir behandlet som likeverdige av sine mannlige soldatkamerater. Det er et vesentlig poeng for Aleksijevitsj at den kvinnelige erfaringen av krig, og måten å fortelle om denne erfaringen på, er vesensforskjellig fra den mannlige.

Hun sammenligner den menneskelige erindring med et kameraobjektiv, og mener at den kvinnelige erfaringen er den mest «lyssterke» når det gjelder følelser og smerte; den har en mer «detaljert eksistensverden». Den slags kjønnskategoriseringer går det alltid an å diskutere.

Svetlana Aleksijevitsj. Hviterussisk forfatter som har skrevet bok om kvinner i Den Røde Armé og som kan vinne Nobels Litteraturpris.

Se NRKs intervju med Svetlana Aleksijevitsj. Reporter Guri Norstrøm.

Små oldinger

Sikkert er det at det fremkommer noen detaljerte bilder i denne boken som i sin detaljrikdom er helt på høyde med skildringer vi møter hos de store, russiske klassikerne. Et eksempel er barna som de unge frontsoldatene møter fra den beleirete byen Leningrad, som blir omtalt på følgende vis:

Dette var ikke barn, det var små oldinger. Mumier. De fortalte oss om blokade-menyen, hvis det kan kalles en slik: suppe kokt på lærbelter eller nye lærstøvler, aspik av snekkerlim, pannekaker av sennep ... I byen spiste de opp alle kattene og hundene. Spurvene, skjærene forsvant. Selv rotter og mus ble fanget for å bli spist. De ble stekt på et eller annet vis. Senere sluttet barna å komme, og vi ventet lenge på dem. Antagelig hadde de dødd. Jeg tror det...

Svetlana Aleksijevitsj / Krigen har intet kvinnelig ansikt

Aleksijevitsj' debutbok har en så interessant tilblivelseshistorie at man kunne ønske seg et for- eller etterord når den norske oversettelsen nå kommer nesten tretti år etter at den første utgaven kom ut.

Samtaler med sensor

Den norske utgaven inneholder også utdrag fra samtalene Aleksijevitsj hadde med sin sensor, som hun kaller ham, i årene før den første utgaven av boken kom ut. Innvendingene hun møter gir et interessant innblikk i den sovjetiske litteraturpolitikken i praksis. Aleksijevitsj får høre at sensoren ikke ønsker fortellinger «som nedverdiger kvinnen med primitiv naturealisme».

I sin forfatterholdning og tilnærming, bruken av kameraobjektiv som metafor for valg litterær metode, og også i lys av den kritikken og sensuren hun opplevde, er det vanskelig å ikke tenke på Amalie Skram og andre grunnleggere av den litterære naturalismen.

Den nye og interessante ved Aleksijevitsj er selvsagt intervjuformen, der vekslingen mellom ulike intervjufragmenter samlet sett utgjør en slags mosaikk av minner og erfaringer. Hun oppgir navnet til alle sine intervjuobjekter, og forteller at alle hun intervjuet fikk lese gjennom intervjuene før de ble publisert i bokform.

Den litterære opplevelsen av boken blir forsterket av at Aleksijevitsj hele tiden er nærværende som forteller. Etter at boken ble publisert første gang, kom det en strøm av henvendelser fra krigsveteraner som ville at hun skulle fortelle deres historie.

Ved hele tiden å bake inn reaksjonene på intervjuene hun gjorde i første runde øker følelsen av flerstemmighet, og av at disse fortellingene ikke er avsluttet. De tre prikkene som hun gjennomgående skiller de ulike tekstene med gir inntrykk av at det skulle kunne komme enda nye utgaver som utdyper og forandrer bildene vi til nå har fått i Aleksiijevitsj' imponerende debutverk.