NRK Meny
Normal

Tett, dystert og vakkert

Som fjorårest store suksess, ”Før jeg brenner ned”, tar Gaute Heivolls nye roman, ”Kongens hjerte” utgangspunkt i en faktisk hendelse; transporten av tolv mennesker med radesyke fra Sørlandet, til Kong Frederiks hospital i København. Der, i det historiske utgangspunktet, slutter også likhetene. Og; "Kongens hjerte" er minst like god.

Heifollforside
Foto: forlaget Tiden

Nå har jeg lest Kongens hjerte to ganger – ikke helt i strekk, bare nesten. Den har satt seg nå og jeg tror den vil kreve sitt lille hjørne av bevisstheten ganske lenge.

Språk som bærer

Den direkte, mest målbare årsaken til at denne boken gjør inntrykk er nok mest

Gaute Heivoll
Foto: Audestad Paal

språket; det nøkterne, kortfattede, samtidig vare språket som bygger broer til en i og for seg enkel, men intens historie og; til en far og hans uendelige omsorg hans for en datter som radesyken truer med å ta.

Historisk utgangspunkt

Vi er altså i 1775, det er senhøst, snart vinter i Lister og Mandals amt. Tolv mennesker med den fryktede radesyken skal til København med skip, kanskje skal de ikke dø allikevel.
I utdraget nedenfor har far og datter akkurat kommet frem. Han har båret den ti år gamle, syke datteren i armene gjennom høstregnet til oppsamlingsstedet, der de første undersøkelsene skal finne sted og de kan hvile – i stanken fra sårene:

De lå begge i en halvdøs utover formiddagen, han tenkte på de talløse krummede bladene som ble ført nedover med elvevannet om høsten, men da døra gikk opp, stivnet musklene i halsen og nakken og han reiste seg. Inn over golvet strøk en rå eim av av aske og søle og klissvåte hester, han fikk et glimt av gården, hustakene og himmelen, matt og blålig som geitemelk, (...)

Atmosfære

Målt etter de fleste kriterier, står vi altså overfor en historisk roman. Som sådan er boken mettet av atmosfære, av iboende kunnskap om en tid mer enn 200 år før vår egen. Og det ligger i detaljene; om medisiner, stell av syke, hygiene (eller helst; mangel på samme), om mat, lukter, lyder og smak. Men også i natur; i farens frie tankeflukt når det røyner på og frykten vil overta, til bilder av det levende, våren, sommeren, vinden gjennom sølvbunke, til bilder av henne som var barnets mor. Det er bilder vi kan kjenne igjen i vår egen tid, hvis sansene er mottagelige. Samtidig er opplevelsen, formidlet gjennom denne mannen for lenge siden, akkurat så annerledes at det er av hans tid. Jeg trenger ikke si at dette er fint gjort.

Ut av formatet

Parallelt – også det nesten umerkelig – har Gaute Heivolls språk og fortellerkraft evne til å løfte historien ut av sin egen tid og dermed ut av den historiske romanens rammer. Først og fremst gjennom farens konkrete atferd overfor den dødssyke datteren, der han, uten at leseren tenker over det, ter seg som en hvilken som helst far av vår tid ville te seg på vei til, og i sykehuset.

Annerledes

Til tross for at også "Kongens hjerte" tar utgangspunkt i en faktisk hendelse, er denne nye boken svært ulik fjorårets store Heivoll-suksess ”Før jeg brenner ned”. Og den er minst like god.