Den snart 74 år gamle forfatteren forteller åpenhjertig om hvordan stammingen har preget ham så lenge han kan huske.
– Da jeg var liten stammet jeg mye. Ikke kritisk mye, men nok til at moren min sa jeg måtte snakke langsomt, noe som selvsagt gjorde alt verre. Siden har stammingen fulgt meg
– Men den har aldri hindret deg fra å snakke?
– Nei, den har aldri stoppet meg. Jeg har alltid hatt en enormt stor formuleringsglede. Dessuten var jeg heldig som vokste opp i en tid da mobbing ikke var så utbredt.
– Lever godt med stammingen
Da Faldbakken var ung, visste han ikke hva en logoped var. Da han senere oppsøkte en med dette yrket, fikk han beskjed om at «dette fikser du bra, du er jo en mønsterstammer».
– Ja, så ubekymret virker jeg på enkelte, at de kommer bort til meg og sier «den stammingen, den er ingen problem for deg, Knut. Den sjenerer jo ikke deg i det hele tatt.» Men selvfølgelig gjør den det.
– Jeg er meg stammingen bevisst hver eneste gang jeg åpner munnen for å si noe, forteller Faldbakken.
Likevel lever forfatteren godt handikappet sitt.
– Om jeg kunne – med et mirakel – bli kvitt stammingen, er jeg ikke sikker på om jeg ville ha takket ja. Den har blitt et varemerke for meg, og jeg tror frimodigheten min virker stimulerende for andre som er helt forknyttet.
– Utenforskapet har vært en berikelse
Fordelen med stammingen, påpeker Faldbakken, er at den virker skjerpende når han skal formidle noe.
– Den gjør det umulig for meg å slenge med leppa i hytt og vær. Hver setning en stammer uttaler, må registreres, vurderes og testes i hodet før den skal artikuleres.
Faldbakken mener også at utenforskapet som følger med et slikt handikap gir en «annerledeshet» som paradoksalt nok også kan være en berikelse – spesielt for en kunstner.
– Det er et faktum at for de fleste kunstnere gir følelsen av utenforskap den nødvendige avstanden de trenger for å kunne anvende sitt ekstra blikk, sitt tvisyn, og skape en fabel ut av den dagligdagse virkeligheten.
Hør hele Faldbakkens kåseri i Sommer i P2 29. juli klokken 10:03.