Hopp til innhold

Sint kampskrift sliter med argumentasjonen

«Denne pamfletten er et beskjedent forsøk på å tenke litt lenger enn kritikken av ”Min kamp” hittil har gjort.» Sitatet er hentet fra Eivind Tjønnelands forord til pamfletten «Knausgård-koden».

Karl Ove Knausgård
Foto: Oktober/Thomas Wågström


Som ståsted og motto betraktet er sitatet ovenfor utmerket. Det kan ikke skje for ofte at sakprosa-forfattere avklarer og gjør det mulig for leseren å ta stilling til hva de driver med.

Argsint

Siden dette er antagelig det mest rosende jeg kommer til å si om Eivind Tjønnelands pamflett, la meg avklare mitt eget ståsted: I forhold til Knausgård og «Min kamp» er jeg så langt en halvstudert leser, nokså nøyaktig. Når det gjelder mottagelsen i den norske offentligheten er jeg nok mer fascinert, nysgjerrig og interessert der Eivind Tjønneland ser ut til å være mest arg og frustrert.

Gjennomgang

Tjønneland har i arbeidet med pamfletten lest det aller meste av det som er skrevet om «Min kamp» 1-4. I form av kritikk og ellers hva Karl Ove Knausgård selv har sagt om seg selv og sitt prosjekt i ulike intervjuer – først og fremst med Tore Renberg i Samtiden og Hans Olav Brenner i NRKs Bokprogrammet. Jan Kjærstad, forfatteren som dro i gang den første større debatten om Knausgårds suksess, får atskillige hilsener til hatten fra bergensprofessoren. – Om Kjærstad føler seg helt komfortabel med støtten, blir kan hende interessant å se.

Enkelt

For; det er nesten forbausende å være vitne til – altså; lese – hvor lettvint og én-dimensjonalt en akademisk størrelse som Tjønneland kan frese igjennom et fenomen og avvise det. I stor grad med påstander og sirkelargumentasjon. Det mangler ikke faglige referanser; men den logiske sammenhengen til Tjønnelands konklusjoner er foruroligende ofte fraværende.

Helt galt

Her kan jeg bare gå inn på et par viktige, men grunnleggende sider ved pamfletten der jeg mener Tjønneland gjør det så lett for seg at det til slutt går helt galt: For det første; personen Knausgård. Dernest; mottagelsen, resepsjonen, som fenomen i den norske virkeligheten av 2009 og -10.

Hvilken Knausgård?

Knausgård først; Eivind Tjønneland skriver fra første setning – helt konsekvent – om Karl Ove Knausgård, eller bare Knausgård. Hverken Tjønneland, Knausgård selv, jeg eller noen andre trenger å like det, men; sett i forhold til det litterære prosjektet ”Min kamp” finnes det en rekke Karl Ove Knausgårder. For det første hovedpersonen i Min Kamp; Knausgård. (Denne navnebroren finnes dessuten på en rekke ulike alders-, modenhets og refleksjonsnivå). Dernest finnes forfatteren Karl Ove Knausgård – med et vidløftig, mastodontisk, men forholdsvis tydelig prosjekt. Denne Knausgård er ikke nødvendigvis identisk med den offentlige personen Knausgård eller privatmennesket.

Psykiatri og patologi

På denne bakgrunnen blir det nokså underlig når Tjønneland benytter psykiatrisk terminologi til å karakterisere personen Knausgård og jeg vil spørre: Hvem av Knausgårdene er det som er narsissist, stormannsgal, ekshibisjonist, og religiøs fetisjist? Alle, noen? Eller bare den tekst forfatter Karl Ove Knausgård produserer? Kanskje er Tjønneland en like villig manipulator som han åpenbart holder Knausgård for å være? Det er lett å tenke slik så lenge dette blir værende uklart, forsiktig uttrykt.

Mottagelsen

Dernest; Tjønneland har helt rett i at den samlede mottagelsen – resepsjonen – av Knausgårds roman har vist mange og besynderlige trekk. Og; visst er det Torgrim Eggen kalte ”Tullball-Norge”, med underholdnings- og nyhetsredaksjonene i spissen, en viktig del av det hele sammen med forlagets markedsavdeling. Så har vi litteraturkritikken som i vår tid sliter stadig sterkere med å markere distanse og integritet i forhold til de førstnevnte. For det tredje har vi leserne – som også er en sammensatt flokk. Altså; minst tre ulike størrelser. Tjønneland klarer ikke å vise at resepsjonen kan forstås som én sum av de tre – uansett hvilke litteraturvitenskapelige teorier som skulle åpne for et slikt syn. For, som allerede nevnt; det henvises og refereres tett i denne pamfletten.

Helgardering og dekonstruksjon

”Et vesentlig poeng ved Knausgård-koden er helgarderingen, han (Knausgård, min anm.) både gjør noe og distanserer seg fra det i én og samme bevegelse. Dekonstruktive og ironiske lesere vil med nødvendighet komme til kort overfor denne strategien (...)” (s. 76).

Er det her Tjønnelands veldige frustrasjon har sitt opphav? I at fenomenet ”Min kamp” hverken på godt eller vondt kan avfeies med dekonstruksjon og ironi? I så fall ønskes velkommen til verden – også her på godt og vondt.

Kulturstrøm

  • Taylor Swift slår sin egen vinylsalg-rekord

    Taylor Swift solgte 700.000 eksemplarer av «Tortured Poets»-platen på bare tre dager fra fredag og ut helgen, melder Billboard.

    Det er ny rekord. Den gamle rekorden innehadde Swifts plate «1989 (Taylor's Version)», som ble sluppet i oktober i fjor og solgte 693.000 eksemplarer på sin første uke.

    (NTB)

  • Ny undersøkelse: Færre leser for barna sine

    Stadig færre foreldre leser høyt for barna sine. Andelen boklesere i befolkningen synker sakte, viser Leserundersøkelsen 2024, som blir sluppet i dag, skriver Den norske forleggerforeningen i en pressemelding.

    – Foreldres lesing er avgjørende for barns ordforråd og leseglede. Nå faller også disse tallene, dette er dramatisk, sier Trine Skei Grande, administrerende direktør i Forleggerforeningen.

    Én av fire foreldre leser aldri høyt for barna sine. I 2017 svarte 93 prosent av foreldre med barn under 10 år at de leste høyt for barna sine. I 2023 var tallet 75 prosent. Samtidig viser undersøkelsen at de som leser for barna sine, gjør det oftere enn før.

    Leseundersøkelsen har blitt gjennomført av Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen siden 1977.

    – Leserundersøkelsen bekrefter at vi trenger et krafttak for lesing, sier Trine Skei Grande i Forleggerforeningen og Anne Schiøtz i Bokhandlerforeningen.