Boken ”Kina – individ og samfunn” gis i disse dager ut både i Norge og Danmark. Forfatterne Mette Halskov Hansen og Stig Thøgersen er begge professorer innen kinastudier på henholdsvis Universitetet i Oslo og Århus Universitet i Danmark, og kjenner landet godt etter over 30 års forskning.
Alle øyne mot Kina
Tidspunktet for utgivelsen er selvsagt ikke tilfeldig. Interessen for Kina er stor i forbindelse med de olympiske lenkene som nå avholdes. Kina er utvilsomt et spennende land å følge. Mer en femtedel av verdens befolkning bor i landet. Den økonomiske veksten har vært imponerende de siste tiårene, samtidig som kommunistpartiet har full kontroll.
Boken, som er skrevet på dansk og oversatt til norsk av Camilia Frøseth Wedul, tar for seg viktigs områder som nasjonal identitet, kommunistpartiet, ulikhet og demokratiutvikling.
Store fremskritt
Boken prøver gjennom individuelle møter og utlegninger av endringer innen sentrale samfunnsinstitusjoner å vise at Kina har gjennomgått store fremskritt siden Deng Xiaoping overtok makten i det kinesiske kommunistpartiet (KKP) i 1978.
Forfatterne er nøkterne i sine fremlegninger av både gode og dårlige følger av utviklingen for kineserne. Og skisserer flere sentrale utfordringer som Kina og KKP står overfor i fremtiden: Økt individualisering, større sosial ulikhet, mulighet til kommunikasjon og endrede forhold mellom kommunistpartiet, staten og befolkningen. Også viktigheten av å ha et mer pålitelig rettsystem fremheves for å sikre fortsatt økonomisk vekst.
Ser Kina fra Kina
Forfatterne mener, i likhet med nesten alle Kina-forskere, at Kina vurderes for mye gjennom vestlige briller. Derfor ønsker Halskov Hansen og Thøgersen å vise oss et sannere bilde av Kina. Med sin antropologiske tilnærming prøver de å være nøytrale. Men som ofte med en slik fremgangsmåte blir stoffet tamt og servilt. Det finnes flere konstateringer i boken om at KKP ikke aksepterer overtredelser som svekker deres autoritet og nasjonens stabilitet og samling. Men i boken det finnes få kritiske spørsmål til regimet. Hvorfor?
Helskov Hansen hevder at det i Kina er stor oppslutning om myndighetenes politikk. Hvor har hun det fra? Hun hevder også at kommunistpartiet blir ansett av mange som selve garantisten for fortsatt økonomisk vekst og stabilitet. Hvorfor reflekterer hun ikke omkring hvorfor så ”mange” mener det?
Folket fornøyd
Det vises til undersøkelser som sier at den politiske og den økonomiske eliten har sammenfallende synspunkter på en lang rekke politiske og holdningsmessige spørsmål, ”så man skal neppe regne med at eliten vil presse på for store politiske reformer”. Dette er interessant. Men hvorfor drøftes ikke dette nærmere?
Forfatterne skriver også at ”det finnes ikke pålitelige undersøkelser av dens [middelklassens] politiske anskuelser.” Men ikke desto mindre konkluderer forfatterne med at en generelt kan si at ”det ikke er det store politiske engasjementet som preger dette laget av befolkningen.” Målet er fortsatt velstandsøkning og sosial stabilitet. Men hva underbygger de denne påstanden med?
Mot demokrati?
Forfatterne mener det er naivt å tro at økt økonomisk velstand og mer bruk av internett vil føre til mer krav om demokrati. De mener kommunistpartiet og de nye økonomiske elitene er for sammenvevd og at kinesisk Internett domineres av de nasjonalistiske stemmene – ikke de demokratiske.
De viser til at flere mener dagens kommunistiske styre er et kapitel i en lang fortelling om landets eldgamle kultur dominert av det konfutsianske moral- og samfunnssyn. Kina tenker grunnleggende annerledes enn vesten med sin vekt på harmoni, sosial ansvarlighet og måtehold. Offisielt mener Kina at landet holder på å finne sin rettmessige plass i verden. Og Kina skal finne sin egen vei til utvikling. Uten innblanding fra omverdenen i landets interne forhold.
Kina utvikler på sett og vis en politisk organisering som kombinerer kapitalisme med en autoritær styreform. Dette kan bli en attraktiv modell for bl.a. ledere i flere asiatiske og afrikanske land som ikke er innstilt på å gå i demokratisk retning – men som ønsker økonomisk vekst.
Ukritisk blikk
Boken beskriver en rekke samfunnsområder hvor Kina har kommet for kort. Men gjennomgående mener forfatterne mener at dette ikke skyldes sentralmakten, men korrupte lokalpolitikere.
Boken virker tannløs i forhold til viktige problemstillinger som nasjonal identitet, kommunistpartiet, rettsvesen og økende sosial ulikhet. Halskov Hansen og Thøgersen har flere gode observasjoner og poenger. Men disse blir dessverre ofte hengende. Forfatterne presenterer gjennomgående runde formuleringer og henvisninger til videre lesning. Det virker som de enten ikke vil, kan eller tør ta kritiske drøftinger av det kinesiske samfunn.
Det er nesten som en skulle tro at neste visum-søknad var styrende for hva de to professorene skriver.
Utfordringer
Familien er under press med etbarns-politikken og økende fysisk mobilitet. På landsbygden er det nå et klart overskudd av guttebarn. Den økonomiske, sosiale og geografiske ulikhet har økt dramatisk. I dag er det minst 130 millioner som defineres som fattige. 400 millioner kinesere har ikke sykeforsikring – som er privat. Mange har ikke råd til å betale for barnas utdannelse eller for de private pensjonsordningene. 80 prosent av kineserne eier sine boliger som tar mye av den jevne kinesers inntekt. Arbeidslivsrettigheter ligger på u-landsnivå. Hvorfor får vi ikke vite hva informantene til forfatterne mener om dette?
Ukritiske forfattere
Forfatterne mener forskjellen mellom danske partier (sikkert også norske) er mindre enn forskjellene innenfor KKP. Men forfatterne presenterer ingen eksempler på saker hvor det sprikes internt. I kapitelet som tar for seg rettssystemet mener forfatterne at Kina fortsatt ikke har et full godt rettsvesen, men at landet beveger seg i riktig retning. I sitt forsøk på å ”forstå” manglende rettssikkerhet viser de til at en i Kina har liten tradisjon for å lovbeskytte individets rettigheter – og liten differensiering mellom statlig administrasjon og rettsvesen.
Det fremheves at Kina har en aktiv fagbevegelse og en ”lovgivningen som nå lever opp til de fleste internasjonale standarder”. Men hva med arbeidsreguleringene? Arbeidstid, ferie og sikkerhet? Dette er viktige problemstillinger som trolig angår svært mange kinesere – men de problematiseres ikke.
Sentralregjeringen lytter
Bortsett fra at elevene må rope etter lærerne at i folkerepublikken er alle grupper en del av en stor multietnisk familie, får vi ikke vite noe særlig om hva elevene lærer på skolen, eller om hvordan regimet bruker undervisning til å forme sitt folk og deres oppfatninger.
Også overfor de enorme miljøproblemene som Kina står overfor, viser forfatterne til at sentral regjeringen fatter ”riktige” vedtak, men at lokal administrasjon ikke følger opp. ”Sentralregjeringen har satt en rekke mål for hva Kina bør oppnå på miljøområdet i 2010. (…) Men det store spørsmålet er og blir om man er i stand til å nå disse målene og implementere miljøpolitikken også på lokalplan.”
Forfatterne viser også til store fremskritt innenfor ytringsfriheten i Kina; ”når det gjelder ytringsfrihet i praksis for ”den vanlige borger”, så har han eller hun i dag mulighet til å snakke fritt i det private rom – i motsetning til under Mao.” ……
Må kreve mer
Det finnes få bøker om Kina og dets utfordringer skrevet av nordiske akademikere. Det er derfor prisverdig at de gir ut en bok som når utover akademia til en allment interessert leser. Men det må være lov å kreve mer inngående kritiske drøftelser av det kinesiske samfunn enn de vi får presentert her.
Mette Halskov Hansen og Stig Thøgersen,Universitetsforlaget, 2008.
