NRK Meny
Normal

Skremmende god Vargas Llosa

Da peruvianske Mario Vagras Llosa fikk Nobelprisen i litteratur i fjor, var det mange som mente han var over middagshøyden, rent litterært, og at prisen kom 20 år for sent. Med sin nye roman gjør forfatteren ordene til skamme. "Kelterens drøm" er en slående god, historisk roman.

Mario Vargas Llosa

BEGEISTRER: Mario Vagras Llosa «slår tilbake».

Foto: SUSANA VERA / Reuters

Med sin siste roman beviser mannen som fylte 75 år nå på mandag at han fremdeles kan skrive så det gnistrer. "Kelterens drøm" er en historisk roman om et eventyrlig liv, og som den drevne forteller Mario Vargas Llosa er, griper han tak i konfliktpunktene, der tvil og tro utfordres og gjør det enkelte livet større enn seg selv. Med et erfarent grep om dramaturgi faller han nesten ikke i den fellen en historisk romanforfatter så lett kan gjøre, nemlig den at stort og smått av faktiske begivenheter, navn og datoer på død og liv skal nedtegnes. Om romanen er på nærmere 450 tettpakkede sider, er det lett å se at Vargas Llosa har gjort en stram redigering. Bare unntaksvis blir det omstendelig, bare ett sjeldent sted trenger følelsen av at forfatteren vil yte kildene absolutt rettferdighet seg på.

Vargas Llosa trodde han var glemt

Tragisk heltepotensial

mario Vargas Llosa: Kelterens drøm

Mario Vargas Llosa: Kelterens drøm. Roman 2011. Oversatt av Kari og Kjell Risvik. Gyldendal 2011

"Kelterens drøm" er historien om Roger Casement, irsk nasjonalist, som ble henrettet for høyforræderi mot Storbritannia etter påskeopprøret i Dublin i 1916. Vargas Llosa starter sin beretning i fengselscellen, der vår mann venter på en benådning som aldri kommer. I stedet kommer tilbakeblikkene og opprullingen av fortiden. Og Roger Casement blir virkelig "vår mann". Som 19-åring reiste han for første gang til Afrika, der han til sammen skulle bli i nærmere 20 år. Han var med den mytologiserte oppdagelsesreisende Stanley (han med "Dr. Livingston, I presume?") og møtte forfatteren Joseph Conrad. I Kongo så han med egne øyne hvordan belgiske kolonister utbyttet og torturerte lokalbefolkningen på jakt etter stadig større naturrikdommer.

Casements tro på at europeerne kolonialiserte "de ville" med ønske om å sivilisere, gi grobunn for helse og vekst, fikk seg en trøkk.

Rovdrift

Roger Casement fikk etterhvert stilling som britisk diplomat og skrev en skjellsettende rapport om grusomhetene de svarte ble utsatt for. Etter årene i Afrika dro han til Amazonas, der griske forretningsfolk på jakt etter gummi ikke behandlet indianerne det spor bedre. Casements innsats mot overgrep, korrupsjon og utbytting var formidabel - hele tiden med fare for eget liv - og han ble da også slått til ridder av den britiske regjeringen for sitt arbeid.

Det var under disse oppholdene i utlandet, der han så hvordan kolonimakten herjet frem, at han fikk større og større lengsel etter sitt eget kjære Irland. Behovet for å frigjøre seg fra den britiske overmakten vokste, og han innså at det måtte hard lut til. Å tro på selvstyre, "Home Rule" var naivt, mente Roger Casement.

Nettopp fordi han hadde gjort en så stor innsats for Storbritannia i utlandet, og ble betraktet som en stor humanist, ble Casements oppfordring til væpnet, irsk revolusjon tatt ekstra ille opp. Under devisen "Englands fiender er Irlands venner" reiste Casement i 1915 til Tyskland, for å be om militær hjelp. Med våpen fra Tyskland kunne irene starte et opprør, samtidig som Tyskland angrep England fra øst. Verden var i krig, og Casement i nasjonal, men fullstendig urealistisk frihetsrus. Da han skjønte at opprørerne hjemme i Irland ville gå til aksjon uten tysk hjelp, dro han tilbake for å forhindre blodbadet, ble selv arrestert og henrettet.

De svarte dagbøkene

Men her er mer:
Etter arrestasjonen ble Casements dagbøker funnet, og sterke homoerotiske skildringer avslørt for hans strengt religiøse støttespillere. Britiske myndigheter greide dremed å dra hans navn og rykte ettertrykkelig ned i sølen.

Lenge har man vært uenig om hvorvidt dagbøkene er ekte eller forfalsket av de som ville sverte ham. I sitt etterord (som i romanen forøvrig) skriver Vargas Llosa at han mener de svarte dagbøkene, som de er blitt kalt, virkelig ble skrevet av Roger Casement, men at de fleste av de vågale skildringene er fantasier og ønskedrømmer, ikke virkelighet.

Sikkert er det i alle fall at Casements navn lenge var nesten glemt, også som irsk frihetskjemper. I 1965 ble hans levninger omsider begravet i irsk jord, bivånet av tusenvis av Casements landsmenn.

Hva er et menneske?

Hvem er helter? spør Mario Vargas Llosa med denne romanen, en bok som har slektskap med romaner som "Livlegens besøk" av Per Olov Enquist og Hillary Mantels "Ulvetid" fra i fjor. Hva skiller en helt fra en fatalist, og når blir idealismen farlig? "Kelterens drøm" er en stor fortelling om et stort, men ensomt menneske. Det er en fortelling som fortjener å bli lest.

Romanen er fint oversatt av Kari og Kjell Risvik.

Vargas Llosas såpeopera-liv