Valget av hovedperson i Michel Houellebecqs nye roman er litt sånn, er det mulig liksom? Hvor er han blitt av, den middelaldrende mannen som skriker av smerte over å leve i denne tid og under disse betingelser? Isteden får vi et portrett av kunstneren som ung mann, til dels fortalt slik en kunsthistoriker ville skildret verket til en av de største kunstnerne i vår tid.
Fra misantropi til melankoli
Med «Kartet og terrenget » har Houllebecq klart å få til et tydelig litterært stemningsskifte. Misantropien, den innbitte menneskefiendtligheten, har glidd over i melankoli. Den unge, begavete kunstneren Jed Martin er i utgangspunktet en svært likandes kar - inntil vi innser at det er som om han er stappet full av et eller annet smertestillende preparat som tar ut toppene og bunnene av tilværelsen. Houellebecq ønsker å skildre tilværelsen slik hovedpersonen opplever tilværelsen fra den teknisk perfekte kupèen i sin Audi Allround A6 - «som fredfull og gledesløs, fullstendig nøytral».
Michelin-kart som kunst
Jed Martin slår seg opp i kunstverdenen ved å avfotografere og bearbeide Michelin-kart i størrelsen 1/150 000, «fordi man føler det sitrende livet, man kan høre stemmene til flere titalls mennesker, flere hundretalls sjeler, noen bestemt til fordømmelse, andre til evig liv.»
Fra dette fugleperspektivet skildrer Houllebecq dagens og morgendagens Europa - og kanskje mest av alt Frankrike. Jeg har sjelden lest en så tvers gjennom fransk roman. Franskheten flommer gjennom i Tomas Lundbos nær sagt strålende oversettelse. Gjennom å være så gjennomsyret av fransk litterært liv, av gater i paris og motorveier ut på landsbygden finner boken sin plass blant det aller ypperste som skrives av europeisk samtidslitteratur.
Svanesang
Det vil si: inntil jeg blir hektet av. I romanens tredje del foretar Michel Houellebecq et litterært selvmord ved å plutselig innføre en etterforskning av mordet på seg selv. Det blir i overkant kokett for meg, og jeg blir midlertidig forstemt over at Houellebecq ikke alltid skriver gjennomført gode romaner.
Men det er bare forbigående, for jeg mener han er vår tids fremste samtidsdiagnostiker - iblant reaksjonær, iblant fremsynt. Han har skriver videre på sin svanesang over senkapitalismen i Europa, og jeg får lyst til å synge med.
