Hintene til 80-tallets store spionasjesak er nesten overtydelige når Gard Sveen i sin nye spenningsroman lar Arvid Storholt myrde. Begge var Hellas-aktivister under diktaturet på 60- og 70-tallet. Der virkelighetens Arne Treholt ble arrestert for spionasje for Sovjetunionen i 1984, led romanens Storholt samme skjebne i -87. Begge fikk lange dommer, begge ble benådet etter åtte års tid. Boka heter «Bjørnen», den er etter hvert riktig vellykket.
For Sveens faste politihelt Tommy Bergmann starter det imidlertid i et vann ved Enebakk, en forsommerdag i 2016. En ung polakk har nær svømt seg på liket av en kvinne. Hun har ligget der lenge. Hvor lenge? Hvem er hun?
POT og hemmeligheter
Tommy Bergmann jobber ved politikammeret i Ski, utenfor Oslo, men har skaffet seg et navn for sine talenter. Han kontaktes av en grå og mektig eminense i POT, en veteran som har vært med siden den kalde krigen. Bergmann fritas for alle andre oppdrag, han skal jobbe med drapet på Storholt – men viktigere: Det fantes en spion til den gangen på 80-tallet, han gikk under navnet Bjørnen og gikk fri. Bjørnens identitet er Bergmanns egentlige oppdrag.
Gard Sveen er dyktig i etableringen av parallelle handlingsforløp som etter hvert føres sammen. Slik er det også når han flytter fortellingen til 1973 og den unge, østtyske b-svømmeren Christel Heinze, som hopper av til vesten under et svømmestevne på Idrettshøgskolen i Oslo.
Litt historisk slark
Spionromaner fra den kalde krigen er dusinvare – i og for seg. Tematikken synes iblant uttværet og gjentagende. Det hjelper ikke alltid med et utgangspunkt i virkelige hendelser. «Bjørnen» har da også «alle» de vanlige ingrediensene, oppklaring av hemmeligheter i gamle Øst-Berlin inkludert. Når den allikevel lykkes og blir så vel lesverdig som spennende, så skyldes det Gard Sveens grep om fortelling og framdrift, kombinert med kunnskap, engasjement og innsikt.
Sveen er ikke helt presis i beskrivelsen av det radikale studentmiljøet i Oslo på 70-tallet, det tåler leseren godt. At språket i boka til dels hemmes av noen kantete og omstendelige setninger, er nok verre, men etter hvert som handlingen tar fart, blir det bedre, eller jeg legger ikke lenger merke til det.
Det er med en viss morskap jeg leser at Gard Sveen ikke bare er spenningsforfatter, han er også seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet. Om vi strengt tatt kan snakke om karakterdrap på romankarakterer, er usikkert. Sikkert er det at forfatter Sveen har gjort seg flid med å frata sin karakter Arvid Storholt all ære: For den mannen er ingen person så viktig til at hun ikke kan ofres for den gode sak, hans egen overlevelse inkludert.
Gard Sveen og «Bjørnen» bruker litt tid på å komme i gang. Når det først skjer, er boka blant de spenningsromanene som leser seg selv.
Flere anmeldelser fra NRK
John S. Jamtli vil med tegneserien «Sabotør» gjøre røverhistorie av den mest aktive motstandskampen under andre verdenskrig. Han lykkes.
«Søsteren» er Kjell Ola Dahls nye kriminalroman. Boka famler i starten, men vokser seg fint til. Bokas dobbeltplott leder teksten fram til et nesten-klassisk detektivformat.
Leif G.W. Persson har skrevet kriminalromaner siden 1978 og kan sitt fag fremdeles. «Kan man dø to ganger?» er for lang, men ganske god også.
